Oseberghaugen - Vestfold fylkeskommune
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
  • Terje Gansum
  • 16. apr. 2013
  • 21. jan. 2014
  • Kulturarv

Oseberghaugen

Oseberghaugen har gitt oss verdens rikeste gravfunn fra vikingtid. Den er virkelig eventyret i norsk arkeologi.

Oseberghaugen ligger innenfor ett av 37 spesielt utvalgte kulturmiljøer i Vestfold. Her kan du lese mer om hele kulturmiljøet (vfk.no).

En internasjonal skatt

To kvinner ble begravet i Oseberghaugen i år 834 e.Kr. Mest berømt av gravinnholdet er Osebergskipet. Skipet er rikt dekorert og 22 meter langt. Kvinnene fikk også med seg tekstiler, utsøkt treskjærerkunst, hester, hunder og mange andre gravgaver. Funnet er ualminnelig godt bevart. Det er utstilt på Vikingskipshuset i Oslo.

Gokstadhaugen, Oseberghaugen og Borrehaugene søkes inn på UNESCOs verdensarvliste. 

Her finner du Oseberghaugen i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no).

I motsetning til andre monumenter ligger Oseberghaugen lavt i terrenget, i vått lende. Både plassering og innholdet i graven er gåtefullt. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren.

Oppdaget for over hundre år siden

I 1890-årene var det flere som prøvde å grave i Oseberghaugen. En var spådd i USA at han hadde rikdommer hjemme på gården. De første funnene vi kjenner til, dukket opp i 1896-97. Da skal Paal Roberg ha kommet ned på større treverk og forvisset seg om at det var et ”skib”. I august 1903 tok grunneier Oskar Rom kontakt med professor Gabriel Gustafson. Etter en kort undersøkelse samme måned ble de enige om at den arkeologiske utgravningen skulle skje året etter. Undersøkelsen startet 13. juni 1904 under ledelse av Gustafson og godt assistert av Haakon Schetelig. Siste bit av skipet ble tatt ut av haugen 5. november. Arkeologer imponeres fortsatt av hvordan den vanskelige utgravningen ble gjennomført. 

21. september 1904, tre måneder etter at utgravningen startet. Professor Gabriel Gustafson står som nummer tre fra venstre. Jordveggen under tilskuerne viser haugens oppbygning. Mye kunnskap kan fortsatt hentes ut fra den. Foto: Olaf Væring.

Prisen på det unike

Oskar Rom kjøpte i 1903 Oseberg Ødegården med "Revehaugen" av stamhusbesitter Wedel Jarlsberg. Roms motiv for kjøpet var blant annet å undersøke haugen og tjene penger på et eventuelt funn. Pengeplasseringen ga avkastning. Formelt og juridisk eide Rom funnet. Han kunne gjøre hva han ville med det fordi Sverige-Norge ikke hadde noe lovverk som innskrenket den private eiendomsretten. I juni 1904 ble utgraver og grunneier enige om å grave ut funnet først for senere å fastsette den virkelige verdien. Men hva er prisen på det unike? En sakkyndig vurdering og taksering utført av Gustafson og Karl Rygh, eller prisdannelse på bakgrunn av en budrunde på auksjon? Rom mente at de sakkyndige var part i saken og ville tilby for lite. Ende på konflikten sørget godseier Fritz Treschow for. Han kjøpte funnet for 12 000 kroner og donerte det til den unge nasjonalstaten, Norge. 

Skuelystne besøker utgravningen av Osebergskipet i 1904. Legg merke til hvor pent kledd de er!  Utgravingen foregikk under unionsstriden med Sverige. For et folk som ønsket uavhengighet, var symbolkraften i et ”norsk” vikingskip stor. Foto: Th. Larsen.

Gravleggelse over minst fire måneder

Gravleggelsen skjedde i løpet av fire måneder i sommerhalvåret i år 834. Gravkammeret ligger bak skipsmasten. Første del av haugen ble bygd over taket på gravkammeret og akterdelen på skipet. Skipet sto da halvveis inne i haugen. Ut stakk forskipet, og gravkammerets gavl mot sør sto åpen. Forskipet var en rituell arena hvor vogn, senger, sleder og tønner ble plassert før 15 hester, fire hunder og en okse måtte bøte med livet. Nærmere 70 kubikkmeter med steinblokker ble lempet opp i skipet før haugen ble lukket ved stabling av torv. Haugen er like omhyggelig lagd som gjenstandene.

Slagendalen leder fra Oseberghaugen og sydover mot havet. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren.Gåtefullt stedsvalg

Monumenter er ofte godt synlig i landskapet. Likevel ligger Oseberghaugen plassert i vått lende nede i Slagendalen. Stedet er uten tilknytning til gårder, veier og reisendes blikk.

Haugen ligger i Slagendalen et par kilometer øst for Tønsberg by. Dalen strekker seg nordover fra byfjorden. Siden vikingtid har landet hevet seg omlag fire meter. Dette har endret kyststripen. I dag ligger Oseberghaugen 2,5 km fra fjordbunnen. Selv om havet sto høyere før, var det ikke utsyn til fjorden fra haugen. De som bygde haugen, kunne trekke skipet nesten helt frem. Det var verken fysisk eller teknisk vanskelig. De gjorde det likevel ikke, og det skyldes neppe bekvemmelighetshensyn.

Ikke gravrøveri

Kort etter at haugen ble reist i 834 ble den åpnet igjen. Kanskje var det de samme menneskene som gjorde begge deler – med eller mot sin vilje. Kan hende er det ikke snakk om plyndring, men del av døderitualene. 

Åpningen var målrettet og gikk over flere dager. Det må ha vært en stor offentlig begivenhet i bygda. Tanken om at det skjedde i hastverk, i nattens mulm og mørke, stemmer ikke.

Sporet etter åpningen kalles innbruddsgangen. Den går inn fra syd i to-tre meters bredde og over ti meters lengde og med en gjennomsnittlig dybde på to meter. På sin ferd inn i haugen hogg haugbryterne ormehodet av skipet og søkte rett mot gravkammeret. Der brøt de seg gjennom taket. De visste hva de var ute etter. De fleste av kistene i gravkammeret ble brutt opp, men en kiste med vevsaker forble fullstendig urørt. Deler av kvinnenes skjeletter ble dratt ut av gravkammeret. Mesteparten av den eldste kvinnen ble liggende hulter til bulter i innbruddsgangen. 

I 1903 ble det funnet leirkarskår, en del beinrester som så nye ut og en hel del rask, trekull og moderne leirgods. Alt ble kastet selv om det lå sammen med dun og tøyrester i gåseøyemønster, rester av en tønne og taustump. Vi kan ikke annet enn spekulere i om dette har med skattegraving i haugen å gjøre eller om det bare er dumpet søppel.

Slagendalen sommeren 1904. Til høyre ses utgravningsområdet. Slagen kirke kneiser på toppen av høydedraget. Landskapet er lite endret nå, men mange gravhauger er blitt fjernet. Foto: Olaf Væring.

Gravgaver

Billedvevene (kalles også revlene) er verdenskjente. Få er klar over at de ikke er mer enn 16-23 cm høye. De har sikkert vært halvannen meter lange opprinnelig. De har vært fargerike og vært svært tidkrevende å komponere og veve. Antagelig ble de i hengt opp i festhallen ved spesielle anledninger. 

Billedvevene skiller seg fra malearbeidene og de fleste treskjæringene. Hester og utvalgte menneskefigurer er laget mye større enn andre figurer. Det viser at de har hovedroller i scener fra germansk mytologi. Teppene skildrer slagscener, hengte mennesker og prosesjoner med vogner. 

Opptog med vogner avbildet på tekstil fra Osebergfunnet. Rekonstruksjon av fragment 1, 2 og 11 A, sammen, akvarell av M. Storm. Osebergfunnet, Bind IV Tekstilene. Figur 1-11, side 26.

De fem dyrehodestolpene er rikt utskjært og forestiller hundehoder. Dyrehodestolper er ikke kjent fra noen andre steder enn Osebergfunnet. Fire lå i gravkammeret og én lå i forskipet. De er omkring 50 cm høye og har et skaft nederst. Kanskje skulle de bæres, kanskje skulle de festes til vogna eller sledene, eller hører de til høysetet? De er altfor små til å være stavnpryd til skip. En av dem lå med tau gjennom kjeften. Tauet var festet til en såkalt rangle.

Det er fem rangler i Osebergfunnet. De har klar forbindelse med dyrehodestolpene, noe som gjør dem helt spesielle. Ranglene består av et skaft med en stor bøyle av jern der flere mindre jernringer er trædd på. De har altså laget lyd. Til skaftet med bøylen og ringene hører ytterligere et skaft som avsluttes i en krok. I endene av skaftene er det fortsatt taurester. Det viser at de skulle surres eller bindes fast. Rangler forekommer av og til i vikingtidens graver og er da gjerne funnet i kombinasjon med hest, ja sågar bundet rundt bringen. Bjeller forekommer også på noen rangler. Betegnelsen rangle viser hvor usikre arkeologene er på hva de har vært brukt til, men mye tyder på at de har en praktisk funksjon mellom vognføreren og hesten. 

Med på reisen hadde kvinnene i Oseberghaugen syv senger. Tre av dem sto i forskipet. Den store sengen har høye sengestolper med utskårne dyrehoder bemalt i flere farger. Oppi denne sengen lå et avhugd oksehode. To mindre senger sto også i forskipet, den ene litt foran masten, den andre oppi vognen. I gravkammeret har det stått én stor seng med stolper utskåret som dyrehoder med malte sorte linjer og to mindre senger. Sengene i gravkammeret ble ødelagt ved haugbruddet og ligger delvis i kammeret og delvis i innbruddsgangen. I akterskipet lå to grinder med utskårne dyrehoder, som sannsynligvis utgjør del av en seng. Vi vet ikke hva antall senger, dekorasjonen og plasseringen symboliserer.

Mange av redskapstypene i Osebergfunnet så likedan ut i middelalderen og utover på 1800-tallet. Her kan nevnes sponesker, brikkevev, flettekurv og tretrau – mye ligner på senere folkekunst. Gjenkjennelsen er kjærkommen i et funn som til de grader viser at fortiden ikke er umiddelbar og begripelig. Økser, kniver, bøtter, baljer, øsekar, trau og årer ser likedan ut nå som i vikingtid.

De rike gravgavene vitner om kvinnenes posisjon i samfunnets øvre sjikt. Vikingtidens kvinner likte å pynte seg med spenner av bronse eller sølv og perler av glass og halvedelstener. Ovale spenner hørte med til draktutstyret finnes ofte i kvinnegraver. Mangelen på smykker i Osebergfunnet er påfallende. Ble mesteparten stjålet ved innbruddet i haugen, eller er det nåtidens mennesker som har skapt savnet av smykker? Syv glassperler er det eneste som viser at det har vært smykker i funnet.  Kanskje hadde kvinnene posisjoner i samfunnet som ikke krevde ordinær smykkeoppsetning.

Den eldste av kvinnene i Oseberghaugen etter at metallkisten er åpnet på Vikingskipshuset i september 2007. Foto: Anitra Fossum.

Fire sleder lå i forskipet. Kun én er arbeidsslede. De tre øvrige har utskjæringer, og en av dem har i tillegg vært malt i rødt og sort med pyntenagler av sølv. Dette er absolutt ikke fraktsleder. I sledene er det plass til én eller to personer. Sledene ble trukket av hester under vintertansport. Vintre med kulde og snø åpnet for raske og lange dagsreiser til lands, for myrer og vann lå som åpne vidder. Om sommeren bød vann, bekker og myrer på hindringer. Sledene ble lagt med i haugen utenfor sledesesongen. Det forteller at de ble ansett nødvendige for tilværelsen etter at haugen ble lukket og reisen fortsatte. Dyrehoder på sledekarmene speider med vidåpne øyne. Hva har det betydd å sitte inne i en farkost med gapende kjefter til alle kanter? Hvor reiste de med slike farkoster, og hva var ærendet? Sledene viser uansett at reisen ikke var slutt da døden inntraff.

Vogner stiller krav til fremkommelighet og var upraktiske fremkomstmidler i Vestfold i vikingtid. Det fantes ikke et utbygd veinett der man kunne ta seg frem med vogn. Vognkassen på vogna i Osebergfunnet ligger løs på bukkene, og jernringer i hjørnene viser at den lett kunne løftes av understellet. Dekorative motiv og stil hører hjemme på 700-tallet. Forskere har antatt at samme treskjærer har skåret både vogn og skip. Men dateringene gjør det lite trolig. En mulighet er at vognen er kopi av en enda eldre vogn. Det er observert slitasjespor på vognkassen som ikke overensstemmer med nåværende understell, noe som kan indikerer et eldre understell.

Utskjæringene på vognen viser mytologiske scener som vi kjenner fra tidsrommet 500-700, blant annet Gunnar i Ormegården. På billedvevene er vogner avbildet, og flere er tildekket med vevde tepper. Innholdet skulle være skjult. Osebergvognen ble trolig brukt som prosesjonsvogn.

Slik kan gravferden ha sett ut i år 834 e.Kr. Illustrasjon: ArkIkon.

Skipet

Skipet er bygget i eik og er 21,6 meter langt og 5,10 meter bredt. Det har 15 årepar. Rike utskjæringer preger stevnene. Figurer er flettet i hverandre i en stilsikker komposisjon som ender i et opprullet ormehode. Skipet er bygd mellom 815 og 820 e.Kr. og var mellom 14 og 19 år gammelt da det ble satt i haug. Det har vært diskutert hvor sjødyktig det var. Bare to av de tolv bordgangene ligger over vann, og én oppfatning er at skipet egnet seg best i smule farvann. I 2012 ble skipskopien Saga Oseberg sjøsatt. Erfaringene tyder på at originalskipet er teknisk velutviklet og sjødyktig, men krevende å seile. 

Vi antar seilet var vevd av ull, men det fulgte ikke med skipet. I forskipet på styrbord side lå tre årer ute, mens én åre lå på babord side i akterskipet. Flere av de resterende 26 årene er uferdige, og ingen av dem bærer spor av å ha vært brukt. Samtidig som fire årer ligger klare til bruk, var skipet tjoret til en stor steinblokk forut. Om skipet skulle legge fra eller gjøre landgang på symbolsk vis, vil vi aldri kunne avgjøre. 

Treskjærerne

Stilanalyser av treskjærerarbeidene tyder på at det har vært ti treskjærere i sving. Skipets mester har arbeidet i såkalt eldre osebergstil omkring 820. Yngre osebergstil, med den såkalte barokkmesteren som ledende kunstner, har senest blitt til omkring 830. Om treskjærerne har arbeidet på gården samtidig eller i flere perioder, forskes det fortsatt på. Men ett synes sikkert: Slike håndverkere har ikke alltid vært tilgjengelige. Flere reparasjoner av sledemeier og karmer er amatørmessig utført, noe som virker uforståelig hvis treskjærerne hadde hatt fast tilhold i nærheten. Treskjærerarbeidet er utført med bor, tre-fire jern og en liten kniv. I et gammelt dikt står det: Skip der skreid ifrå land /med gullslegi hovud og gravne stamnar

Dyrene

Dyreofrene utfordrer våre tanker om dyr. Fire hunder utstyrt med lenker ble ofret. I akterskipet lå en okse, og denne var så godt bevart at mageinnholdet ble analysert. Den hadde spist gress i nærheten av haugen før den ble ofret. Enda en okse var ofret, og hodet var lagt i en seng i forskipet, mens okseskrotten lå utenfor skipet.

I alt 15 hester ble ofret og lagt i eller utenfor forskipet. Sakene i forskipet har trolig blitt stenket med hesteblod. Hesten er et dyr det fortsatt knytter seg sterke følelser og forestillinger til. Den knyttes til jordiske så vel som mytologiske reiser. Hesten sto i forbindelse med det hellige og var i besittelse av kunnskap kun noen kunne forstå. Om hesten Grane står det:

Gråtende gikk jeg

til Grane og spurte

hva dens tårer ville

varsle meg om;

Grane bøyde hodet

mot graset, sorgfull,

hesten visste

at herren ikke levde. 

Cannabis

Hamp kan blant annet brukes til tekstiler, tau og trosser. I en av kistene i gravkammeret lå en lærpung med cannabisfrø. Vikingene var kjent for sin begeistring for rus og kjente nok til cannabisens virkninger. Kvinnene kan ha brukt cannabis i forbindelse med i seid, hvor transe og suggesjon er viktige elementer.

Runer

Rune betyr hemmelig. I Osebergfunnet er det to runeinnskrifter. På den ene står det litiluism. Runene er tydelige, men betydningen er dunkel. Runeinnskrifter kan nemlig leses begge veier, og runeristerens meldinger er ofte tilsiktet flertydige og tilslørte. Kanskje betyr innskriften litet-vis maðr eller mannsnavnet Óspaker. Spakr er synonym med vis og litet spiller på det motsatt til vis, altså u-vis, altså Óspaker. Runeinnskriften var skåret på en 2,42 meter lang stang som lå under tiljene i forskipet. Vi vet ikke hva stangen ble brukt til. Forslagene varierer fra brukket åre til stag til råseilet. Et ornament er ristet inn på stangen, men vi vet ikke hvilken betydning dette har hatt heller.

Sigrid eier

En kort runeinnskrift står risset på en lagget bøtte av furu. Innskriften er vanskelig å se, men er tydet til asikriR, som på gammelnorsk er á Sigriðr, som betyr Sigrid eier. Er det bøtta, innholdet eller begge deler Sigrid eier? Og hvem var Sigrid?

Kenninger og metaforer

Skalder, treskjærere, smeder, vevere og malere arbeidet med sagnkretser. De hadde et mytologisk repertoar som de bearbeidet og lenket sammen. Kvadene er fulle av omskrivninger eller såkalte kenninger hvor dikteren ordla seg like innviklet som treskjærerens mønstre. Havhest er for eksempel et annet ord for skip. Kenninger er ordbilder eller metaforer og dermed assosiative. Deres funksjon er å tilsløre og gjøre kunnskap nødvendig for å forstå sammenhenger. Henger man ikke med på assosiasjonene, får man heller ikke med seg det egentlige innholdet.

Ornament og motiv

På revlene og vognen er det motiver som forestiller hendelser og myter. På skipet, dyrehodene og sledene er de ikke enkle å tyde. Dyrene er oppløst i slynger og fletting. Symbolikken stiller store krav til betrakteren. Kanskje var det da som nå, kun få som fikk se motivene. Hvis kunnskap spres, mister den mye av sin kraft. Vet tre det, vet all verden, står det i Håvamål.

Frøys bryllup med Gerd er et mytemotiv, likeså Tors fiske og Gunnar i Ormegården. Hver for seg viser til en mytologisk orden, en kosmologi. Kanskje kan vi ta fram diktet Voluspå, dvs volvens spådom, vers 22: 

Heid ble hun kalt

der hun kom til gards,

synske volven,

hun sendte gander;

seidet der hun kunne,

seidet i ørske,

alltid elsket

av onde kvinner.

Dagbok fra 1904

Professor Gustafson noterte følgende i dagboka 16. juli 1904: ”Uttalte til Ræder min foreløbige tidsangivelse til mitten av 800-tallet, dog med reservation, da jeg endu ikke har hat tid til mer end flygtig at se ornamenterne.” Like presist, om enn noe forundret, rammer han sannheten 5. august: ”Er graven sat over en kvinde?? Obs. at benene er meget spæde.” Gustafson hadde rett. Hundre års forskning har kun presisert resultatene.

Professor Gustafson og grunneier Oskar Rom gikk ikke så godt overens. Dagbøkene beretter ikke bare tørre fakta, her finnes det langt mer personlige betraktninger. Her er et utdrag fra Gustafsons dagbok datert 14. juli 1904: ”O. Rom og broren betragtet mistænkelig et rutet avtryk i leren. ”Her maa være tat noget væk som vi ikke har set”. Jeg lot dem snakke og oplyste siden at det var avtryk av mine gummistøvler!!”

I fyllearresten

Skjelettene ble gjenbegravd i den restaurerte Oseberghaugen i 1948. Aluminiumskassen med levningene etter kvinnene ble sendt med tog fra Kristiania til Tønsberg. Kassen ankom sent om ettermiddagen. Politiet hadde ansvar for å hente den, men hvor skulle kvinnene overnatte? Kassen ble fraktet til politistasjonen, og kvinnene fikk sin inntil da siste overnatting utenfor haugen i byens fyllearrest.

I 2007 ble haugen åpnet igjen og skjelettrestene av de to kvinnene hentet ut. Dette skjedde for å sikre skjelettene mot ødeleggelse og gjøre det mulig å forske på dem. 

Det er ikke hver dag en vikinggrav åpnes, og mange fant veien til Oseberghaugen. Metallkisten løftes varsomt ut. Inne i den ligger knoklene til to kvinner. Foto: Anitra Fossum.

Symboler

Noen symboler har større sprengkraft enn andre. Svastikaen eller hakekorset opptrer hyppig på billedvevene i Osebergfunnet. I dag vekker de sterke assosiasjoner.

Stevnen på Osebergskipet er blitt et verdensberømt symbol. Det er symbolet for europeisk vikingtid og et nasjonalsymbol for Norge, et regionalt symbol for Vestfold og lokalt symbol i Tønsberg.