Reformasjon og adelsvelde 1537-1670 - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Gravplaten til Peder Iversøn og Margrete Breide viser hvordan adelen gikk kledd på slutten av 1500-tallet. Foto: Vidar Askland, tilhører Larvik museum.
  • Siv Abrahamsen
  • 04. jul. 2016
  • 04. jul. 2016
  • Kulturarv

Reformasjon og adelsvelde 1537-1670

På starten av 1500-tallet var landet fortsatt sterkt preget av Svartedauden 200 år tidligere. Folketallet var lavt, økonomien svak og statsapparatet fungerte dårlig. Dette skulle endre seg markant.

Styre og stell

I 1536-37 gjennomførte den danske kong Christian III reformasjonen. Katolske institusjoner som hadde sørget for sosial og økonomisk sikkerhet, forsvant. Kongen overtok kirkens gods, og adelen forvaltet alt godset. I Vestfold utviklet det seg to store administrative enheter: Tønsberg len og Brunla len.

På sine herregårder drev adelen storgodsdrift basert på leilendinger og husmenn. Adelen hadde fordeler som gjorde at den kunne drive omfattende økonomisk virksomhet: sagbruk, trelasteksport, jernverk og handel på egne skip. Kravet til å leve adelig fremmet også importen av alle slags luksusvarer og skapte økonomiske ringvirkninger i samfunnet. Adelen ga praktfulle donasjoner til kirkene. Et eksempel er Hedrum kirkes prekestol fra 1589, gitt av Peder Iversøn til Fresje. Gravplaten til ham og hans hustru Margrete Breide ligger fortsatt i kirkegulvet (se bildet øverst i artikkelen).

Strektegning av laftet bygg.Adelige herregårder i Vestfold på 1500-tallet:

  • Brunla
  • Fresje
  • Melau
  • Herre Skjelbrei
  • Falkensten
  • Skjærsnes

Herregårder som tilkom på 1600-tallet:

  • Gloppe (Halsen)
  • Melsom
  • Fossnes

Kronens lensresidenser:

  • Sem (senere Jarlsberg)
  • Unneberg

Bildetekst: Heierstadstua i Hof var en flott gårdsbygning på 1600-tallet, men kunne ikke sammenlignes med de adelige herregårdene. Tegning: Ola Storsletten, NIKU.

Industri og handel var viktigere enn landbruket for herregårdene. Noen av strandstedene som lå under dem, utviklet seg til handelssteder: Melsomvik under Melsom, Halsen/Hølen under Gloppe, Langestrand under Fresje og Lahelle under Unneberg. 

Samfunnsutvikling

Vestfold lå ikke nede på samme måte som andre deler av landet. Kontakten med Danmark var tett. Tønsberg var Hansaby, og handelen opphørte ikke. Nederlandske kart fra 15-, 16- og 1700-tallet angir flere havner i fylket vårt. Hollenderne hentet tømmer her. På 1500-tallet ble den vanndrevne oppgangssaga vanlig. Den gjorde det mulig å skjære langt flere bord enn når det ble gjort for hånd, og handelen med tre økte.

Gammelt kart.

Bildetekst: Nederlandsk kart tegnet av Johannes Janssonius i Amsterdam i 1636. På kartet er følgende steder i Vestfold nedtegnet: Laurvigen (Larvik), Lougen Elf (Lågen elv), Laurdalen (Lågendalen), Musehol (Hølen v/Østre Halsen), Kierlingvigen (Kjerringvik), Tønsberg, Stangen (?), Grindholmsund, Kiemeland (Tjømelandet), Verdo eller tymen (Færder) og Baston (Bastø).

Hvordan hadde folk det?

Adelen og etter hvert enkelt handelsmenn eide mange gårder. Slik ble det langt flere leilendinger enn selveiende bønder. Flest selveiende bønder var det i indre Vestfold. Leilendingene betalte en årlig avgift til jordeier (landskyld). Avgiften var avhengig av størrelsen på arealet og ble betalt med gårdens produkter som korn, smør, talg, fisk, salt, huder og skinn. Det var gunstig å være leilending fordi det først og fremst var jordeiere som betalte skatt, hadde plikt til å vedlikeholde ferjer og båtforbindelser, rideveier om sommeren og sledeveier om vinteren. Når kongen hadde ekstra store utgifter til kroning, bryllup eller krig, måtte jordeierne betale ekstraskatt. 

Folk sørget for å ha flere bein å stå på økonomisk. Mange var sjømenn og tok hyre på utenlandske skip, andre var bondeskippere og seilte tømmer til Danmark. Mange sjømenn kom fra Andebu og andre deler av indre Vestfold, men de fleste var fra kysten.

På bygda hjalp folk hverandre. Gårdene tilhørte såkalte bålag/bedalag. Dette var gårder som ba hverandre til fest og som «hørte sammen». Bålaget og dugnadskretsen var gjerne den samme. I Kodal var gårdene Hønsvall, Brekke og Torrestad, tidligere også Haughem og Elveskogen, et bålag. 

De store gårdene hadde mange bygninger, og folk flyttet gjerne over i ei sommerstue på tunet om sommeren. Til gårdene hørte også setrer.

Folk tydde enklere til vold og tok snarere til tårer enn vi er vant til i dag. Æresfølelsen stod sterkt. Den gjensidige respekten sørget for å holde samfunnet i balanse.  

Folketro

På 1600-tallet begynte de lærde teologers idé om trollfolkets djevelpakt å få grobunn i befolkningen. Man mente at enkelte hadde en pakt med djevelen og måtte straffes med døden. I Vestfold ble 14 domfelt som hekser og to domfelt som trollkarer i tiden 1621-1685. De ble brent på bål til offentlig skue. Antallet er påfallende lavt om vi sammenligner med resten av Norge.

Folk trodde på de underjordiske og andre vesener som var farlige for dem. Biskop Jens Nilssøn forteller om da han red forbi gården Ramberg like nord for Holmestrand i 1593: Siden dro vi sørover til gården Ramberg, som ligger på venstre hånd i Botne sogn, hvor der alltid kom en jutul inn til bonden om julaften, og bonden og hans folk måtte rømme stuen. Jutul var i nordisk folketro et fiendtligsinnet vesen med overmenneskelig størrelse og kraft.

Dramatiske hendelser

1536 er et merkeår for Tønsberg, Vestfolds eneste by på 1500-tallet. Byen hadde mange kirker samt klostre hvor sosiale funksjoner som sykestuer og fattigomsorg var viktig. Disse ble gradvis nedlagt. I tillegg var det en stor bybrann dette året. Klostre, kongsgården og katedralskolen brant. Slottsfjellet, eller Tunsberghus, var revet og brent i 1503. Gammel storhet var lagt i grus.

En storflom i 1653 forårsaket et ras som tok med seg herregården Fresje utenfor dagens Larvik. Fresje var blant de få norske, adelige herregårdene som var bygd i mur. Anlegget var et renessanseslott med alt som hørte til av tårn og spir, galleri og jomfrubur.