Berger og Fossekleiva - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
  • Stefan Brunvatne
  • 27. aug. 2013
  • 14. jul. 2016
  • Kulturarv

Berger og Fossekleiva

Det begynte med en spontan beslutning grunnet dårlig hørsel i England. Det endte med 300 etterkommere i Vestfold. Her er historien om West Bullen som forlot Englands viktigste industriby til fordel for et liten norsk bygd.

Berg og Fossekleiva ligger innenfor ett av 37 spesielt utvalgte kulturmiljøer i Vestfold. Her kan du lese mer om hele kulturmiljøet.

Oppstarten

I 1889 var Fossekleven Fabrik på Berger (i dag i Svelvik kommune) under bygging. Eieren Jørg Jebsen, tredje generasjons tekstilindustriherre, var på jakt etter en person som kunne montere og drive de nyinnkjøpte maskinene til bomullsproduksjonen. Maskinene var kjøpt i England, og ingen i Norge visste hvordan de skulle håndteres. Jørg Jebsen sendte derfor sine kontakter i England ut på «headhunting».

Bildet under til høyre: Jane og West Bullen med barna sine. Foto: Vestfoldmuseene.

Svart-hvittbilde av familien Bullen. Tatt hos fotograf. Foreldrene og de ti barn er kledt i penklær og ser alvorlig inn i kamera.

Norway, not Norwich!

West Bullen arbeidet ved Platt Brothers & Company i Oldham, Englands industriby nummer én, hvor han monterte tekstilmaskiner. Ikke bare det, han var også hørselsskadd på grunn av arbeidet. En søndag på vei til Frelsesarmeen møtte han sin venn Sam Dodd. Dodd fortalte at han hadde fått i oppdrag å finne en montør til en nystartet bedrift i Norway. West Bullen trengte ikke lang betenkningstid: «Jeg tar jobben!» 

Vel og bra. Men tiden var knapp, og Dodd sa at West Bullen måtte pakke og dra allerede om to dager. Bullen gikk øyeblikkelig til Platt Brothers & Company og fikk tillatelse til å slutte på dagen. Det var først neste dag at West Bullen kom i prat med en annen montør som også skulle reise. «Du må kle deg godt,» sa den andre, «vi skal over Nordsjøen.» «Nei da,» svarte West Bullen rolig, «jeg skal til Norwich, jeg, og det er i England!»

Bildet under: Jane og West Bullen. Foto: Vestfoldmuseene.

En mann står, en dame sitter til høyre for ham. Begge er sortkledde. Hun holder en bok. De er hos fotograf.

Telegram med kone og ti barn

Men da misforståelsen omsider var oppklart og overraskelsen hadde lagt seg, måtte West Bullen pent gjøre seg klar til å dra uansett – han hadde jo tatt jobben. Senhøstes 1889 satte så han og den tolv år gamle sønnen Thomas for første gang sine ben på Berger, Norway. De dro fra verdens mest urbane strøk, den industrielle revolusjonens senter, en by sort av røyk – til en avsidesliggende norsk bygd, et samfunn med noen få hundre mennesker og ren natur. Som vanlig var, fikk West Bullen en halvårskontrakt. I løpet av den tiden ville alle maskinene være montert og lokale arbeidere opplært. 

West Bullen lengtet hjem, han savnet England. Ikke minst savnet han sin gravide kone. Men før West Bullen rakk å forberede hjemreisen, kom et telegram fra henne: Hun hadde solgt alt de eide og var nå på vei til Norge med familiens gjenværende eiendeler og deres ti barn. Våren 1890 ankom Jane og ungeskokken med båt til Berger. I juni samme år ble den siste datteren, Lilly, født. 

The 300

Og siden så familien Bullen seg aldri tilbake. West Bullen ble tilbudt permanent stilling som spinne- og kardemester på Fossekleven Fabrik. På Berger jobbet og levde han til han døde i 1923. Én av sønnene emigrerte til Amerika, men de ti andre barna ble værende. Og hadde den hørselsskadde, men impulsive West Bullen kunnet være til stede da Bullen-slekten hadde stevne på Berger i 1999, ville han vært stolt: Han hadde fått 300 etterkommere i dette merkelige stedet som het Norway. 

I Norwich fikk han ingen.Et par hundre mennesker står blant røde teglsteinsbygninger. Mange vinker til kamera.

Bildetekst: Slektstreff på Berger i 1999 med 300 Bullen-etterkommere. Foto: Vestfoldmuseene.

Little England

Hvis du drar til Berger, vil du kanskje merke at hele stedet er litt «unorsk». Kanskje er det sporene etter Bullen-familien som fortsatt merkes. West Bullen nektet å snakke norsk, og holdt på sin engelsk livet ut. Han var heller ikke begeistret for det norske fenomenet matpakke, så på Fossekleven Fabrik fikk funksjonær Bullen servert varm lunsj hver dag, på britisk maner. Og på fabrikken het det ikke «arbeidsslutt» – det var «tea time»! 

Og som om ikke det var nok: Sønnen Joseph ble etter hvert ordfører i Svelvik – og den første engelskfødte som hoppet i Holmenkollen!

Det er utrolig hva som skjer når hørselen svikter. 

Eldre stue med røde vegger. Tett møbler. Mye planter, tekstiler, oljelampe, gyngestol.

Bildetekst: Bullenfamiliens hjem er gjenskapt som museumsbolig på Berger. Foto: Stefan Brunvatne.