Grevskapstid 1670-1820 - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Tidlig industri vokste frem på 1700-tallet. Kartet (1780) viser Vallø saltverk utenfor Tønsberg. Verket ble etablert i 1739. Ukjent tegner.
  • Siv Abrahamsen
  • 04. jul. 2016
  • 04. jul. 2016
  • Kulturarv

Grevskapstid 1670-1820

I 1671 ble grevskapene Laurvig og Griffenfeldgård (senere Jarlsberg) opprettet. Til tross for krig og vanskelige år er perioden preget av åndelig og økonomisk vekst. Folk får bedre hus, bedre mat, tryggere levekår og mer opplysning.

Styre og stell

I 1660-1661 ble det politiske systemet i Danmark-Norge fundamentalt endret. Adelen og riksrådet mistet sine politiske privilegier. Kongemakten ble arvelig og eneveldig. All politisk, militær og økonomisk makt skulle samles hos den eneveldige kongen i København. Derfra skulle rikene styres som én stat. I 1671 opprettet kong Christian 5. en ny høyadel av grever og baroner. De fikk rang nest etter kongefamilien. Kongen gav de nye adelsmennene store privilegier innenfor deres grevskaper og baronier.

Laurvig og Jarlsberg var de eneste grevskapene i Norge, og Vestfold fikk helt spesielle historiske betingelser. I det øvrige Norge var det kun baroniet Rosendal i Hardanger som ble opprettet etter de nye adelsprivilegier. Grevene fikk utstrakt myndighet i sine grevskap etter europeisk, føydal tradisjon. De kunne rettsforfølge sine leilendinger og dømme i en rekke saker. De rådet over kirkene, utnevnte prester og embetsmenn, og de hadde omfattende økonomiske fordeler. 

Ulrik Frederik Gyldenløves våpenskjold.Wedel Jarlsbergs våpenskjold.Bildetekst: Ulrik Frederik Gyldenløves våpenskjold til venstre og Wedel Jarlsbergs våpenskjold til høyre.

Norge var under enevoldsstyre frem til 1814. Som en følge av oppgjøret etter Napoleonskrigene, gikk Norge i oktober 1814 inn i union med Sverige. Grevskapene ble avviklet i 1821 og slått sammen til Jarlsberg og Larviks amt.

Samfunnsutvikling

Perioden 1670 til 1720 var preget av krig og høyt skattetrykk. Krigene var en del av maktpolitikken i Nord-Europa, og Danmark-Norge var i krig med Sverige i ulike allianser. Mange menn ble utskrevet som mannskap. Ekstraskatter tynget bønder og borgere.

Ironisk nok førte all krigføringen til vekst i Vestfold, særlig i grevskapet Laurvig. Militærvesenet ble rustet opp langs hele kysten. På Citadelløya utenfor Stavern ble det anlagt et fort (citadell) i 1677. Fortet ble stadig ombygd og forsterket. Det skulle beskytte Larvik havn der Fritzøe jernverk lå. Verket var landets største og produserte krigsmateriell som kanoner og kuler. I 1750-årene ble orlogshavnen Fredriksvern (Stavern) utbygget som en befestet marinestasjon og hovedbase for den norske skjærgårdsflåten.

Frakt av varer foregikk til sjøs. Grunnstøting og forlis var ikke uvanlig. Det var viktig å trygge skipsleia med fyr, bluss og sjøtønner. Allerede i 1697 ble det satt opp fyr på Færder. Dette var landets andre fyr. Avstanden til losstasjonen på Sandø var kort.

I 1807, under napoleonskrigene, ble det bygd militært forsvarsanlegg på Vallø. Prins Christians Batteri finnes fremdeles.

Maleri av steile klipper og et reisefølge med hest.

Bildetekst: Angers Klev var del av den gamle hovedferdselsåren gjennom Vestfold. Partiet var beryktet for utfremkommeligheten. Mange av de gamle veiene kan man fortsatt se i dag, rett utenfor Holmestrand. Maleriet er fra 1733 og viser kong Christian VI og dronning Sophie Magdalenes følge. Ukjent kunstner. 

Tidlig industri

Jernverkene er viktig industrihistorie. Eidsfoss jernverk ble anlagt i 1697. På jernverket ble det produsert stangjern og ovner. Produksjonen ga store ringvirkninger fordi bøndene i omlandet leverte brensel og kull og hadde rett på kontant betaling for dette. Bøndene i Hof, Sande og Skoger tilhørte jernverkets cirkumferens og var pliktige til å levere. Fra rundt 1705 brente også bøndene i Våle, Botne og Ramnes miler og kjørte trekull frivillig ettersom de fikk betalt i rene penger.

På Eidsfoss vokste det fram et samfunn rundt jernverket. Datidens klassesamfunn kan ennå sees på bygningene og hvordan dagens tettsted er organisert. På hovedgården bodde verkseieren, mens arbeiderne bodde i arbeiderboligene langs Gata. Samtidig fikk arbeiderne skole for barna, felles bad osv. Eidsfoss ble ikke eget rettsområde, men sorterte under grevskapet Jarlsbergs jurisdiksjon fram til 1821.

På Vallø utenfor Tønsberg etablerte kong Christian VI et saltverk i 1739. Dette var ledd i en økonomisk politikk hvor målet var å være mest mulig selvforsynt for å slippe å bruke penger på å kjøpe varer fra andre land. Det var meningen at saltverket skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Men saltinnholdet i sjøvannet var lavt og produksjonen så arbeidskrevende at det ikke gikk. Likevel var Vallø en periode Nordens største saltverk. Industrisamfunnet besto av omtrent 400 mennesker. Flesteparten var arbeidere på verket. Det var stor forskjell på folk. Ledelse, funksjonærer og mestere bodde standsmessig. Løsarbeidere bodde svært enkelt.

Hvordan hadde folk det?

For vanlige folk hadde det alt å si om det var krig eller fred i landet. Fra 1670 til 1720 drev staten aggressiv krigføring med hard skattlegging og utskriving av soldater og matroser. Folks levestandard var lavere i 1720 enn i 1670 i Vestfold. Da Den store nordiske krig var over i 1720, fikk folk det bedre, selv om det fortsatt var uår og høy dødelighet. Nøysomhet og hardt arbeid førte til at folk gradvis fikk det bedre. Familien var den grunnleggende enheten i samfunnet. 

Liten treskuff med utskjæringer.

Bildetekst: Almisseskuff fra Hedrum kirke. Menigheten samlet inn almisser i den til sine uheldig stilte sambygdinger. Foto: Vidar Askland, tilhører Larvik Museum.

1700-tallet er norsk sjøfarts veksttid. Vestfold har redere både i byene og på bygdene (bønderedere). Skipene blir større med økt lastekapasitet, og stigende antall skip seiler med varer. Fra 1740 bygges handelsflåten opp for fullt. Bønder og byborgere får romsligere kår. Det blir fredstid, og eksporten av trelast og jern går for fullt. Byene øker i størrelse og folketall. Med økt velstand kommer nye varer; te og punsj er høyeste mote.

Prestene var foregangsmenn innenfor jordbruket. De drev selv sine store prestegårder og var opplyste og beleste. Poteten kom til Norge i 1750-årene, og det ser ut til at den tidlig fikk innpass i Vestfold. Prester innførte også ljå i stedet for sigd, drev grøfting, bedre jordbearbeiding med mer. På slutten av 1700-tallet ble det mange steder innført kornmagasin. Dette var et tidlig «velferdstiltak» som skulle sørge for å stabilisere kornforsyningene og kornprisene på de norske bygdene. Uår gikk hardt utover befolkningen som var avhengig av korn. Innføringen av poteten hadde samme hensikt. I Sande sentrum står kornmagasinet ennå sentralt plassert i bygdesenteret. Selv om selve bygningen ikke er veldig gammel, representerer den en viktig funksjon i bondesamfunnet.

I årene 1807-1814 var det nødsår i Vestfold. Flokker av utsultede mennesker fra Tjøme og Nøtterøy dro til Vallø saltverk for å få brød. Igjen er det krig. Og det går hardest utover vanlige folk.

Et rødmalt tak stikker opp av toppen på en gravhaug.

Bildetekst: Poteten førte til en helt ny byggeskikk. Bøndene begynte å bygge potetkjellere. Dette er en restaurert potetkjeller på Hvatum i Brunlanes som kan være fra 1700-tallet. Kjelleren er gravd inn i en gammel gravhaug. Foto: Trude Aga Brun.