Industri og demokrati 1800-1900 - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Den selskabelige Diskussionsforening i Horten var medvirkende til at kvinner fikk stemmerett i 1913. Bildet er tatt av Ingeborg Berg og Marie Høeg (nr to fra høyre) en gang mellom 1895 og 1903, begge er med på bildet. De andre to er Julie Anthonsen og Dina Ulrichsen. Tilhører Preus museum.
  • Siv Abrahamsen
  • 04. jul. 2016
  • 19. sep. 2016
  • Kulturarv

Industri og demokrati 1800-1900

Skipsfart og hvalfangst ga økonomisk vekst i Vestfold. Landbruket ble modernisert. Veksten ga en ny og stadig økende arbeiderklasse. Velferdsordninger og økt økonomisk velstand gjorde livet bedre for mange. Samtidig er det stor forskjell på folk.

Styre og stell


Den militære aktiviteten gikk sterkt tilbake etter at unionen med Sverige var inngått. Verftet og marinestasjonen i Horten var et unntak. Her ble det med ujevne mellomrom bygget og utvidet gjennom hele 1800-tallet. Marinens hovedverft ble etablert på Karljohansvern i 1819. I 1870 ble landets torpedovesen anlagt på Bromsjordet, like vest for hovedverftet. Den teknologiske virksomheten var i stor grad knyttet til sivil virksomhet. Dette er unikt i norsk sammenheng.

Norske kvinner fikk stemmerett i 1813. Den selskabelige Diskussionsforening i Horten var medvirkende til denne viktige endringen. På bildet øverst i artikkelen ser du medlemmer av foreningen. Bildet er tatt av Ingeborg Berg og Marie Høeg (nr to fra høyre) en gang mellom 1895 og 1903, begge er med på bildet. De andre to er Julie Anthonsen og Dina Ulrichsen. Bildet tilhører Preus museum. 

I 1814 fikk Norge egen grunnlov og storting, men var fortsatt i union med Sverige. I Vestfold var den aristokratiske strukturen borte. Den nye nasjonen søkte tilbake til gammel storhet og «det norske» for å bygge et felleskap hvor det ypperste av det norske var vill natur og odelsbonden.

Vestfolds grevskapstid representerte Danmark og føydal ufrihet og tvang. Adelen ble symbolet for alt som var negativt med dansketid og nasjonal ufrihet. Mye av Vestfolds historie ble dermed nedtonet i fortellingen om det norske. Oppdagelsen av Gokstadskipet i 1880 og Osebergskipet i 1904 førte imidlertid Vestfold tilbake den perioden man anså som «urnorsk», nemlig vikingtiden.

Norge ble delt inn i herreder (kommuner) i 1837. Brannvesen, skolevesen, fattigomsorg og veibygging ble viktige kommunale oppgaver. De eldste gjenværende kommunehusene i Vestfold er Tjølling, Sande og Andebu, alle fra tidlig 1900-tallet. Dette er staslige og vakre kommunehus.

Maleri av tre barn med flagg.

Bildetekst: 17. mai 1888 i Wetlesen-familiens bakgård, Kongens gate i Sandefjord. Maleri av William Wetlesen.

Samfunnsutvikling

Seilskutetida fortsatte gjennom hele 1800-tallet. I Vestfold var det både små og store redere. Langs kysten eide «bonderedere» skip og seilte med varer til og fra kontinentet, særlig England. Hjemme tok kvinner og barn hånd om gården. Disse gårdene kjennetegnes av at husene var større og finere enn gårdens størrelse tilsa, fordi inntekten fra sjøfarten ga mulighet til det.

På slutten av 1800-tallet begynte man å ta i bruk damp. For seilskutebyer som Svelvik og Holmestrand innebar dette slutten på en epoke. Larvik overtok det meste av trelasthandelen. De siste tyve årene av 1800-tallet var preget av økonomisk nedgang for nordre del av fylket. Tønsberg, Sandefjord og Larvik ble de nye skipsfartbyene.

Maleri.

Bildetekst: Holmestrand malt av John William Edy. Edy var en engelsk tegner og maler som reiste rundt i Norge sommeren år 1800. Maleriene ble utgitt i boka «Picturesque Scenery of Norway» i 1820.

Tønsberg Reperbane ble etablert i 1796. Her ble det laget tauverk. På Berger i Svelvik ble det etablert tekstilfabrikk i 1881. Det var tobakksfabrikker, meierier og bryggerier i hver eneste by. Grans bryggeri i Sandefjord, etablert i 1899, er det eneste gjenværende bryggeriet.

Landbruket gjennomgikk en rivende utvikling i løpet av 1800-tallet og ble også industrialisert. Endringene bestod i: 
  • Utskifting av jord slik at gårdenes eiendom ble mer samlet.
  • Man begynte med vekselbruk og plantet ikke samme vekster på en åker to år på rad.
  • Landbruksskoler ble opprettet. Landets første lå på Semb i Borre og var privatdrevet av Jacob Sverdrup.
  • Nye maskiner som treskeverk, slåmaskin, såmaskin og gjødselspreder ble tatt i bruk.
  • Dyrene ble avlet mer bevisst på dyrene slik at de ga mer melk, kjøtt osv.
  • Kraftfôr kom i bruk.

Maleri av gårder og fjord.

Bildetekst: "En skipperbolig paa Nøtterland i nærheten av Tønsberg" malt av Jacob Munch i 1822. Bildet er en sjelden kilde til hvordan det så ut i Vestfold på begynnelsen av 1800-tallet. Foto: Jan Haug, De kongelige samlinger.

Økt økonomisk velstand i Norge førte til en noe større «overklasse» enn tidligere. Mange kom til Vestfold som turister. Allerede i 1837 ble Sandefjord Bad anlagt. Det var kurbad i samtlige vestfoldbyer, men Sandefjord og Larvik kurbad ble regnet som de ypperste i Norden. I tillegg kom det turister til bade- og kysthotell langs hele kysten. På Tjøme vokste det på slutten av 1800-tallet frem pensjonater som tok i mot turister. Turistene ankom først og fremst med båt.

Grevskapsbanen stod ferdig i 1881. Dermed fikk Vestfold mange nye stasjonsbyer, slik som Sande, Skoppum og Stokke. På disse tettstedene ble det lagt viktige institusjoner som meierier, kornmagasin og kommunehus.

Svart-hvittbilde av tog og stasjon.

Bildetekst: Stokke stasjon 1920. Stasjonen ligger til høyre og Stokke herredshus til venstre. Fotograf ukjent.

Hvordan hadde folk det?

På 1800-tallet var det fremdeles stor forskjell på folk. Det var få velferdsordninger om man ble rammet av sykdom eller ulykke. Man var avhengig av familien for å overleve. Å havne på fattighuset var en stor skam.

Folk fikk i større grad inntekt fra industri og sjøfart og ble mindre knyttet til landbruket. Husmannsplasser ble lagt ned, og det utviklet seg en arbeiderklasse med arbeid i industrien. Mulighetene for arbeid her hjemme gjorde at det var ganske lite utvandring til Amerika fra Vestfold sammenlignet med resten av landet.

Gammelt svart-hvittbilde av en eldre mann som står ved en hesje utenfor et hvitt hus.

Bildetekst: Peder Olav Hansen var den siste som drev husmannsplassen Øvre Myra i Sandefjord. Øvre Myra eies nå av Sandar Historielag og Foreningen Gamle Sandefjord. Du kan både besøke og leie stedet. Foto: Henrik Sandberg (1965). 

I 1827 kom det en skolelov som slo fast at skoletiden var minst to måneder. Barna måtte lære å lese, regne og skrive og læres opp i kristendom. Det vanlige var omgangsskole hvor læreren reiste rundt og underviste på gårdene. Først i 1860 påbød ny skolelov at det skulle være fastskole i sognene, og de første skolene i Vestfold kommer på denne tiden.

Kvinners rettigheter fikk økt oppmerksomhet utover 1800-tallet. Dette gjaldt retten til å stemme, retten til å ta utdanning, retten til å ha fast lønnet arbeid og retten til å eie egen eiendom selv om man var gift. I Horten ble det dannet en kvinnelig diskusjonsforening i 1896. Den er landets eldste diskusjonsforening. Formålet var å lære kvinner å diskutere og ta ordet i forsamlinger. Foreningen var medvirkende til at kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913. Foreningen finnes fortsatt.

Folketro og religion

Troen på de underjordiske holdt seg langt utpå 1800-tallet. Livet var preget av at det fantes makter man skulle passe seg for og «holde seg inne med». Forestillingen om Huldra ser ut til å ha vært sterk overalt i Vestfold. Stedsnavn som inneholder ordet ula, som for eksempel Ulehølet i Ramnes og Stokke, betyr huldrehølet, altså et sted der huldra holdt til.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste det frem flere religiøse lekmannsbevegelser som reaksjon på kirkens autoritet. Den viktigste var haugianerbevegelsen, oppkalt etter Hans Nilsen Hauge. Bevegelsen fikk stort omfang og har satt synlige avtrykk i Vestfold. Med haugianerne kom også kvinnene aktivt med i organisert liv utenfor hjemmet. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn var haugianernes etterkommere. Mange av kirkene deres står fremdeles i flere bygder i Vestfold, selv om noen har fått annen bruk. Kirkesamfunnet står fortsatt sterkt i Vestfold.

Pionerene

Colin Archer var Norges fremste båtkonstruktør på slutten av 1800-tallet. Han utviklet en ny konstruksjonsmetode for fartøyer som skulle tåle vanskelige seilingsforhold. Han er mest kjent for redningsskøytene han konstruerte 1893–1909 og for polarskipet Fram. Colin Archer var født og døde på Tollerodden i Larvik.

Svend Foyn regnes som grunnleggeren av den moderne hvalfangsten. Foyn tok i bruk både dampbåter og granatharpun på 1860-tallet. Dermed mangedoblet han fangsten. Flere bygninger i Tønsberg er oppført av ham. Han bygde arbeiderboliger for sine ansatte og kapell for deres vel og ve. Fødehuset hans er Nedre Langgate 19 i Tønsberg.

Carl Anton Larsen var skippersønn fra Østre Halsen utenfor Larvik. Som mange unge menn langs kysten, dro han tidlig til sjøs og ble skipsfører og hvalfanger. På slutten av 1800-tallet drev han fangst på nebbhval i Nord-Atlanteren. Vestfold var ledende i denne næringen. Larsen var leder for flere antarktisekspedisjoner som resulterte i geografiske og vitenskapelige oppdagelser og banet vei for etableringen av hvalfangstnæringen i Sørishavet. Larsen var en pioner for fangst i sør og etablerte fangststasjon i Grytviken på Sør-Georgia (kalt øya på folkemunne) i 1904.

Colin Archers hus på Tollerodden. Hagen med grønne plener, grusganger og store eiketrær i forgrunnen.

Bildetekst: Colin Archers barndomshjem på Tollerodden i Larvik. Foto: Anitra Fossum.