Jernalder 500 f.Kr.-1050 - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Osebergskipet graves ut i 1904. Skipet og gravgavene er det mest imponerende arkeologiske funnet vi har i Norge. Foto: Gustaf Væring © Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
  • Vibeke Lia
  • 04. jul. 2016
  • 04. jul. 2016
  • Kulturarv

Jernalder 500 f.Kr.-1050

Fra ættesamfunn til kongedømmer og bydannelser. Jernalderen deles inn i eldre jernalder 500 f.Kr.-570, merovingertid 570-800 og vikingtid 800-1050.

Jernet kommer!

Jernet var en revolusjon. Forløperen, bronsen, var vanskelig å få tak i, måtte importeres langveisfra og var forbeholdt samfunnseliten. Jernet kunne utvinnes av hjemlige ressurser og minsket forskjellene mellom folk. 

Mesteparten av jernet ble laget i Oppland, Buskerud og Sogn og Fjordane. Derfra ble det eksportert langt avgårde. I Vestfold vet vi bare om tre-fire steder der det har vært laget jern - i Andebu, Lardal og Re. Produksjonen var altså av mer lokal og beskjeden karakter her.

Forrustet sverd i flere deler.

Bildetekst: Et sammenbøyd og sterkt forrustet sverd funnet under en stor stein på et jorde i Andebu høsten 1959. Det var tidligere funnet beinrester, keramikk og aske i området. Forskerne tror sverdet har vært gitt som gravgave til en mann som ble brent og lagt i en grav uten gravhaug over. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Smeden og dvergene

Bare noen få smier er undersøkt av arkeologer. De ligger ofte et stykke unna gårdsbebyggelsen. Kanskje på grunn av brannfaren, men like gjerne på grunn av smedens spesielle posisjon i samfunnet. Smeden var en mystisk og litt farlig figur med hemmelig kunnskap. Dette finner vi igjen i historier i norsk folketradisjon om hvordan de beste smedene fikk sin kunnskap fra dvergene. Dvergsmedene, som bodde inne i fjellet, lærte dem å smi gjenstander med overnaturlige krefter.

Smedens høye status ser man også i graver der smedutstyr er lagt ned som gravgaver. Eksempler på dette finnes under biblioteket i Tønsberg der det har blitt gravet ut båtgraver med smedutstyr fra vikingtid.

Tre mennesker står bøyd over en jordflate med spredte steiner. Mange sorte søppelsekker omkranser dem. Redskap på bakken.

Bildetekst: Det går lenge mellom hver gang arkeologer graver ut smier. Her undersøkes en smie for finarbeid i jern og edelmetaller som sølv. Bildet er tatt på Kaupang i Tjølling. Foto: Jani Causevic, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Gården blir til

De første århundrene e.Kr. bredte landbruket seg raskt. Over hele Sør-Norge ble det ryddet åker og eng. Bygg, hvete og havre var de vanligste kornsortene. Det ble også dyrket lin og forskjellige urter mange steder. Det stabile landbruket førte også med seg mer stabil bosetning. 

Arkeologene finner ofte kokegroper og stolpehull fra langhus og andre hustyper fra jernalderens eldste del. Også en del hellere var i bruk, kanskje som midlertidige jakthytter. Arkeologiske utgravninger antyder et skille i bruken av landskapet rundt år 600 da befolkningsøkningen og nydyrkingen var av en slik styrke at store deler av fylkets dyrkbare mark ble lagt under plogen. Åkrene lå fra da av på samme sted år etter år. Gården som driftsenhet ble mer lik den vi kjenner fra 1800- og 1900-tallet. Men gårdsbygningene finner vi sjelden. Mange av dem ligger nok under dagens gårdstun.

Bilde under: Kontakten med Romerriket viser seg i de mest praktfulle gravgaver. Denne gullberlokken (et hengesmykke) er funnet i en grav på Fevang i Sandefjord. Det avanserte filligransarbeidet viser at gjenstanden var ekstra verdifull og tilhørte en kvinne med svært høy status i samfunnet. Foto: Erik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Gullanheng. Hempe i toppen. Mye dekor over hele anhenget. Ligger på rødt klede.Gravskikk og samfunn

Noen gravfelt tilhører en bestemt gård. Andre enkeltliggende gravhauger og gravplasser hører til større grender, som gravfeltet Fevang nordøst i Sandefjord. Det ble tatt i bruk rundt Kristi fødsel og gikk først ut av bruk tusen år senere da de døde ble stedt til hvile på kristne kirkegårder. Det er ikke så mange gravhauger og røyser igjen på Fevang i dag, men opprinnelig må det ha vært flere hundre.

I begynnelsen av jernalderen var få graver synlig over bakken. Ikke mange fikk med seg gravgaver, og gravgavene viser mindre kontakt med kontinentet enn før. Dette tror forskerne betyr at folk var blitt mer likestilt. I tiden like før Kristus endres den spartanske gravskikken. Større jerngjenstander og bronsesmykker blir lagt i gravene, og her i Oslofjordområdet ble det igjen bygd gravhauger. Gravgavene vitner om kontakt med Romerriket.

Utover i jernalderen vokste det frem et stadig mer hierarkisk samfunn. Lojaliteten til høvdingen eller kongen gikk fremfor ætten. I vikingtiden er småkongedømmer i full blomst, og samfunnet er dypt hierarkisk. Døde av høy status fikk med seg det ypperste av håndverk i graven.

Bygdeborger

I Vestfold finnes det 50 bygdeborger. De er tegn på utrygge tider. Bygdeborgene ligger på knauser og høydedrag som er vanskelig tilgjengelige og lette å forsvare. Det eneste som er bevart av dem, er lave steinmurer som har vært fundament og støtte for palisader av tre. De fleste er laget i løpet av de første fire århundrene etter Kristus. Noen kan være eldre. Rundt sør- og østsiden av Ramnessletta ligger det ni bygdeborger. De kan ha dannet et sammenhengende forsvarssystem der man kunne se fra borg til borg.

Bygdeborgene ligger høyt i landskapet og er gode turmål. 

Skipene

Vikingskipene var datidens høyteknologi. Hurtige og sjødyktige skip sammen med kunnskapen om å navigere over åpent hav var forutsetninger for handels- og hærferder. Gokstadskipet fra Sandefjord og Osebergskipet fra Tønsberg (se bilde øverst i artikkelen) oppviser det ypperste innen håndverkskunst fra vikingtiden. Menneskene som ble gravlagt med skipene, var heller ikke av den vanlige sorten. Det viser undersøkelser av knoklene.

Kongedømmer og bydannelser

På 5-600-tallet trer regionale kongedømmer frem. På Borre lar herskerne seg legge i monumentale storhauger. De rår over landområder, ressurser og varetransporten over havet. En lignende herskerslekt har sin gravplass på Mølen med god kontroll over seilleden, transport og handel til og fra innlandet. På 800-tallet ble Viken (oslofjordområdet) omtalt som dansk område. Men danskenes makt ble svekket, og Harald Hårfagre etablerte overherredømme over Viken. Rundt 900 reises Gokstadhaugen, Skipshaugen i Borre og en tilsvarende skipsbegravelse i Tune i Østfold. Kanskje var det for å demonstrere råderett og historisk tilhørighet til fortidens herskere. Rundt 950 gjenopprettes dansk kontroll.

I dette turbulente bildet finner vi også de første bydannelse i Norge. På Kaupang i Tjølling og på Heimdal i Sandefjord ligger det godt organiserte bosettinger med kontakter til fjerne land og fremmede folk. Gjenstander og mynter viser spor etter handel med De britiske øyer, kontinentet og Orienten. 

Ved Nesjar, innenfor Mølen i Larvik, sto det et sjøslag i 1016. Olav Haraldsson (Olav den hellige) sieret over en rekke av de mektigste norske høvdingene anført av Svein Jarl. Med dette tok han et viktig steg i den lange prosessen mot kristning, samlingen av Norge og det katolske middelaldersamfunnet.