Karljohansvern - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
  • Anne Merete Knudsen
  • 16. apr. 2013
  • 23. sep. 2016
  • Kulturarv

Karljohansvern

Karljohansvern verft står i en særklasse som militærhistorisk kulturminne i Norge. Da anlegget og verftet var fullført, ble det oppfattet som et symbol på det selvstendige Norge. Det er nå fredet.

Etter unionen med Sverige

Den militære aktiviteten gikk sterkt tilbake i Norge etter at unionen med Sverige var inngått. Flere anlegg ble nedbygd. Verftet og marinestasjonen i Horten er et unntak. Byggevirksomheten var imidlertid ujevn. Fremdriften stoppet opp flere ganger i løpet av de første tiårene. Årsakene var blant annet økonomi. Store endringer i militære og teknologiske forutsetninger for krigføring i løpet av 1800-tallet fikk også følger for utformingen av festningsverkene. 

Den norske havgående flåten var gått tapt under Napoleonskrigene (1800-1815) sammen med store deler av den danske flåten. Etter Kielfreden i 1814 var det et nasjonalt ønske å gjenoppbygge en norsk marine. Samtidig ønsket svenske interesser å styrke sjøforsvaret for å stå i mot en mulig russisk trussel. Et utvalg fra Ingeniørbrigaden ble bedt om å peke ut et sted som egnet seg for etablering av et nytt hovedverft. Under avslutningen av arbeidet måtte kommisjonen overnatte på Horten gård for å ta båten over Oslofjorden neste dag. På en kveldstur i området ble Hortenstangen, havnen og øyene utenfor oppdaget ved en tilfeldighet. Her måtte anlegget ligge.

Fra ferge- og gjestgiversted til militær virksomhet

Horten gård har tradisjoner tilbake til slutten av 1500-tallet som ferge- og gjestgiversted. Sentral beliggenhet og rask forbindelse til Jeløya ved Moss gjorde dette til det viktigste fergestedet mellom vestre og østre side av Oslofjorden. Eieren av Horten gård hadde privilegier på driften av fergetrafikken og gjestgiveriet. I tillegg drev han med skipsbygging. Fortsatt står to tidligere gårdsanlegg som har vært gjestgiversted.

Kulturmiljøet på Karljohansvern viser en sammenhengende militærhistorisk utvikling gjennom hele 1800-tallet. Dette gjelder spesielt i tidsrommet 1820-1870. Karjohansvern Orlogstasjon er uløselig knyttet til denne viktige epoken i norgeshistorien da det var sterk nasjonsbygging. Anlegget representerer et helhetlig militært etablissement som ved siden av driftsområdet på verftet også inkluderer fortifikasjoner og et fullt utbygd samfunnsområde. 

Karljohansvern omfattet tidligere et vesentlig større areal enn i dag. Av større eiendommer som er gått ut av Forsvarets eie er landområdet på vestsiden av Indre Havn. Her ble de første eiendommene i Keysermark utlagt til boligtomter for ansatte på verftet i slutten av 1840-årene. Bakgrunnen var det store boligproblemet ved anlegget. Overflyttingen av store mannskaper fra Fredriksvern var startet opp. Da planene om å føre opp en større brakkeby på Indre Havn ble skrinlagt, gav Marinen rentefrie lån til ansatte slik at de kunne bygge hus selv. 

I 1960-årene ble Lystlunden og Bromsjordet på sørsiden av Kanalen overført til kommunen sammen med mange andre eiendommer i Horten. Samtidig ble en stor del av det tidligere verftsområdet, i dag Horten Industripark, skilt ut og overført til sivil forvaltning.

Fortsatt eier Forsvaret størstedelen av området på Hortenshalvøya nord for Kanalen, det som tidligere utgjorde Horten gård. Det omfatter Hortenskogen og forterrenget langs Kanalen, det tidligere marinesamfunnsområdet med unntak av eiendommer som er solgt, østre deler av det eldre verftsområdet, den smale landtungen Møringa samt den nå brofaste øya Vealøs på nordsiden mellom Oslofjorden og Indre Havn. I tillegg til dette inngår Mellomøya og Østøya. 

Festningsanlegget

Et viktig trekk i anlegget er at det er atskilt fra fastlandet med en gravd kanal. Den var forbindelseslinje for små fartøyer mot Oslofjorden og festningsgrav med bro. Fra kanalen strekker Hortenstangen seg mot fjorden. Åsryggen dekker verftet, havnen og samfunnsområdet. Mot nord over en cirka 250 meter lang strekning er det bevart rester av en byvoll med banketter for oppstilling av skyts som forsterket ryggen mot sjøen.

I 1852 ble Citadellet bygd (også kalt Fortet på Kyllinghodet). Det var et bombesikkert, granittforsterket teglsteinsfort med bueformet kanonbatteri med 14 kanoner og takbatteri med 11 kanoner. Citadellet var omgitt av en rund tørrgrav og adkomst over vindebro. Samtidig ble det oppført to strandbatterier mot indre havn. Strandbatteri nr. 1 lå på den nordvestre spissen av Kyllinghodet. Det er utslettet som følge av verftsutbyggingen. Strandbatteri nr. 2 finnes, men er så godt som innebygd av yngre hus der den murte vollen er brukt som rampe opp til inngangene. 

Citadellet skulle motstå et plutselig angrep fra landsiden. I tillegg lå det så høyt at det bidro til å beskytte ankringsplassene for flåten på utsiden av Møringa og Vealøs. Fortet Norske Løve forsterket dette sjøforsvaret da det stod ferdig få år senere. Men planene om ytterligere fortifikasjoner på land- og sjøsiden, herunder også på østsiden av Oslofjorden, ble aldri gjennomført.

Citadellet var bygd av teglstein med fasadebånd og innramming i granitt. Festningsporten var prydet med kong Oscar Is kronede monogram og årstallet 1851. I 1971 ble fortet sprengt bort. En lang og opprivende strid der verneverdi ble satt opp mot behovet for nye arbeidsplasser og en modernisering av verftsdriften som nå var blitt privatisert, førte til et betydelig politisk press. Citadellet var vedlikeholdsmessig forsømt, men for øvrig i utmerket stand.

I 1852-56 ble fortet Norske Løve bygd av teglstein forsterket med granitt på øya Vealøs. Fortet ble påbygd i en etasje av den tyske okkupasjonsmakten i 1940-45. 

Til Karljohansverns forsvar mot fjorden ble det mellom 1870 og 1876 anlagt kanonbatterier i tre adskilte posisjoner fra sundet mot Vealøs til kanalutløpet. Batteriene er åpne i ryggen, dekket av jord i fronten og oppført i telg og naturstein.

Det nordligste Batteriet på Møringa har to forsenkede, gråsteinsmurte kanonstandplasser bundet sammen med en 30 meter lang overdekket gang av tegl (redutt). Den inneholder kruttmagasin, dekningsrom og geværgalleri. Det midterste, Batteriet i Tivoli er anlagt på det høyeste partiet på Hortenshalvøya ut mot Oslofjorden. Lengst i syd ligger Batteriet på Hortenstangen. 

Byggevirksomhet

De første årene var byggeaktiviteten konsentrert omkring beddinger og enkle trebrakker. I 1829-50 ble en rekke praktbygg i empirestil oppført av de første ingeniøroffiserene ved verftet.  Betydelige deler av denne bygningsmassen ble ødelagt da verftet ble bombet i 1945, så som verftets kontorbygning, Marinens sykehus og det store kvartalet med mekaniske verksteder. Sentrale bygninger fra den første storhetsperioden er imidlertid fortsatt bevart. Eksempler på dette er Magasin B, Laboratoriet og de to brakkekvartalene med uthus.

Etter 1850-60 ble empirestilen forlatt og erstattet av en mer romantisk, historismepreget arkitektur i upusset tegl. De fremste eksemplene er fortet Norske Løve på Vealøs, verftsporten, Ekserserhallen og kirken. Flere av bygningene ligger utenfor det sentrale verftsområdet og ble derfor mindre skadet av angrepene på marinestasjonen under andre verdenskrig.

Utenom de mer påkostede byggene finnes det en rekke bruksbygninger oppført i tegl med en mer nøktern utforming. Eksempler på dette er verksteder og ildsikre lagre. Byggemåten med upussede teglfasader ble anvendt i ulike bygninger gjennom hele 1900-tallet slik som i sykestuen, trafokiosk, ladestasjon samt murkaserne og elevforlegning. Dette gjør at store deler av den nyere bebyggelsen harmonerer med det eldre kulturmiljøet fra 1800-tallet.

En teglsteinskirke ligger på en bakketopp. Til høyre hvite bolighus. I forgrunnen en grønn slette.

Bildetekst: Marinesamfunnet med kirken og brakkestokkene. Foto: Jørgen Solstad.

Kulturmiljøet på Karljohansvern

Et av de mest karakteristiske trekkene ved kulturmiljøet på Karljohansvern er anleggets helhetlige oppbygging med et separat driftsområde inne på verftet og et eget samfunnsområde med boliger og skolevirksomhet på utsiden. 

Marinesamfunnet er delt i to - de strengt oppbygde brakke- eller boligkvartalene i pusset mur nord for kirken og en søndre del med en mer sammensatt og tilfeldig plassert bygningsmasse. Den søndre delen er preget av en variert nasjonal byggestil med panelte veggflater og tak tekket med rød tegl. Bordkledningen skjuler imidlertid en byggemåte som har vært mer vanlig i områder sør for Norge, nemlig utmurt bindingsverk. Bare enkelte bygninger oppført før første verdenskrig er bygd på tradisjonell norsk måte i lafteverk. Disse var opprinnelig sivile.

Nedløpsrør fra takrenne.

Forsvaret var avhengig av sivile tjenester og tillot også enkelte kjøpmenn å bygge inne på festningsområdet. Etter at ulike planer for en ny garnisonsby ble skrinlagt og boligbyggingen fortsatte utenfor etablissementet, skjedde det få endringer i denne delen av området.

Bildetekst: Detalj av nedløpsrøret fra takrenne på bryggerhus i Brakkestokkene. Røret er laget på tradisjonelt vis. Foto: Jørgen Solstad.

Bortsett fra etablering av et nytt boligfelt på 1950-tallet er området fortsatt preget av 1800-tallets kulturlandskap.

Gulmalt bolighus med murer som løper fra huset og omkranser en grønn hage

Bildetekst: Bryggerhus i brakkestokkene. Foto: Jørgen Solstad.

Skipsfart og luftfart

Et annet særtrekk ved marinestasjonen på Karljohansvern er tilknytningen både til skipsfart og til luftfart. Marinens Flyvevæsen ble etablert på Møringa alt i 1914. Den eldste delen av anlegget med båtskur ut mot Stjertebukta er forsvunnet. Maskinverkstedet i mur fra 1918 står imidlertid fortsatt, bygd sammen med verksteder fra andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonsmakten fullførte den store utbyggingen av sjøflyfabrikken som var påbegynt i 1939 med tre hangarer for sjøfly, en på Vealøs og to på Møringa. I 1960-årene ble virksomheten nedlagt og overført til Marinens Hovedverft i Bergen. På slutten av 1990-tallet ble flere av flystasjonens småhus revet. Militære enheter som hadde vært plassert over hele det sentrale Karljohansvern ble nå samlet på Møringa i en av de gamle flyhangarene som var ombygd til administrasjons- og lagerbygg.

Virksomheten ved verftet og ved flyfabrikken har vært nært knyttet til den teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Marinens Flyvevæsen som var stasjonert på Møringa var opptakten til det som senere skulle bli Luftforsvaret. Bygningsmiljøet er svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk luftfartshistorie i første del av 1900-tallet i tillegg til at det er et vitnemål om sammenhengen mellom de to våpengrenene.

Horten – ladested og by

Etableringen av Karljohansvern førte til oppbygging av Horten by. Tettbebyggelsen utviklet seg på utsiden av området og fikk status som ladested i 1858 og bystatus i 1907. For beboerne i området har marinestasjonen betydd mye for identiteten. I mange år var verftet den største sivile arbeidsplassen i distriktet. Militært personell har bosatt seg utenfor kjerneområdet og blitt en del av lokalmiljøet. 

Karljohansvern består av seks delområder med ulike særtrekk: verftsområdet, marinesamfunnsområdet, Hortenstangen, Møringa, Vealøs og Mellomøya og Østøya.

Verftsområdet

Verftsområdet omfattet fra starten hele den vestlige delen av Hortenstangen med halvøya som opprinnelig ble kalt Kyllinghodet. Området som før 1820 var innmark og beite for Horten gård, er avgrenset av Indre Havn mot sørvest og Stjertebukta i nord. I dag er terrenget nesten helt utplanert med unntak av rester av høyden der fortet Citadellet stod. 

Verftsområdet var den sentrale driftsenheten på den tidligere marinebasen. I 1818 ble de første kaiene og beddingene påbegynt og i årene som fulgte ble det bygd ut som verfts- og driftsområde for Marinens hovedetablissement. Det omfattet smier, verksteder, kalkovner, båtskur og lagerskur for oppbevaring av byggevarer og trematerialer til verftet.

En stor magasinbygning Magasin B, til utrusting av krigsskip, stod ferdig i Indre Havn i 1839. Ett år senere ble det første dampskipet bygget. I 1847 stod et stort kvartal med mekaniske verksteder ferdig. Et laboratorium stod ferdig i 1839 og fra 1840-tallet ble området også utbygget med administrasjons- og servicebygg. Landets første tekniske skole fikk lokaler i Verftsporten i 1859. Anlegget med to magasinbygninger og mellomliggende kanal ble først ferdigstilt i 1869. Inntil dette ble det oppført et storstilt tørrdokkanlegg i granitt som stod klart til bruk i 1860-årene. Driftsområdet var fra starten adskilt fra bolig- og samfunnsområdet ved hjelp av planke- og steingjerder.  I 1850 ble disse erstattet av en sammenhengende teglsteinsmur som strakte seg fra Magasinbygningen og Laboratoriet i sør til Stjertebukta i nord. 

Frem mot århundreskiftet 1900 ble det oppført mange enkle bruksbygninger inne på vertfsområdet. Etter en brann i verkstedskvartalet i 1873 ble flere bygninger og eldre skur ombygd og brannsikret. Det ble utviklet nye effektive sjømilitære våpen. På verftet ble det etablert mine- og torpedoverksted.

I perioden rundt første verdenskrig var driften ved verftet umoderne. Flere nye krigsskip ble bestilt i utlandet. En omorganisering begynte. Tyngdepunktet ble lagt på reparasjoner og oppdrag fra det sivile. I 1917 ble det oppført et nytt stort maskinverksted øst for magasinbygningene. I 1929 ble det anlagt en høybane for å lette transporten mellom produksjonslokalene.

I 1945 ble verftsområdet bombet. Den vestlige delen med de eldste båt- og lagerskurene ble så godt som fullstendig ødelagt. I 1960-årene ble det oppført en ny stor tørrdokk på nordsiden av Kyllinghodet. Verftet var gått over i sivilt eie, og man ønsket å utvide arealet. 

Marinesamfunnsområdet

Denne delen av Karljohansvern omfatter bolig- og samfunnsområdet som ligger på østsiden og sydsiden av verftsmuren, midt på den sentrale delen av Hortenstangen. Marinestasjonens bolig- og skoleområde var opprinnelig lokalisering for gjestgiverstedet på Horten med gårdsanlegg, innmark og beite. Den eksisterende bebyggelsen ble overtatt og tilpasset militære formål. Fra 1820 og utover ble området bygd opp som eget samfunn med forlegninger, brakker og separate boliger for offiserer, underoffiserer, menige og arbeidere ved verftet. Utdanningsinstitusjoner for offiserer ble lagt hit. Det anlagt allmueskole, sykehus og kirke i tillegg til militære og sivile servicefunksjoner. Kjøpmenn fikk åpne lokaler for servering og omsetning av landhandlervarer. Her har også vært bakeri og bryggeri i tillegg til at det ble opprettet bank, post og telegrafstasjon i et av brakkestokkompleksene. I 1862 ble Søkadettskolen, senere Sjøkrigsskolen overført fra Stavern og bygget opp på nordsiden av brakkestokkene mot sjøen. 

Gult trehus omkranset av store, grønne trær og plen. Solskinn.

Bildetekst: Marinemusikkens hus er nå barnehage. Foto: Jørgen Solstad.

Militærsykehuset i empirestil lå rett utenfor verftsmuren ved innkjøringen til festningen. Det ble sterkt skadet under bombingen i 1945 og er for lengst revet. Med unntak av dette er området relativt uendret. Den opprinnelige sivile bebyggelsen er stort sett intakt. Disse bygningene gir stedet kontinuitet ettersom de knytter bånd til det opprinnelige gjestgiver- og fergestedet. Bolig- og samfunnsdelen fremviser et mangfold av kulturminner, med flere forskjellige funksjoner som kjøpmannsvirksomhet med bryggeri (Solbakken). Teglsteinsbryggeriet lå mellom Solbakken og Marinemusikken (i dag barnehave) og ble revet på 1970-tallet. 

De to kvartalene med brakkestokker er eksempler på sluttede anlegg i empirestil etter danske og sentraleuropeiske forbilder. Brakkestokkene var leiligheter og uthus for offiserer, underoffiserer, funksjonærer og gifte arbeidere. De fire boliggårdene er oppført i teglstein med pussede overflater og valmede teglsteinstak. Offiserspaviljongene i hver ende var malt med oljemaling i forskjellig farge. Resten av veggene var kalkbehandlet. Hvert av de to kvartalene har separate gårdsrom for arbeidere og underoffiserer med tre innganger på midten. Høyere offiserer hadde egen inngang på endene og egne gårdsrom. De to kvartalene er helt unike i nasjonal målestokk og må sammen med magasinbygningene (Magasin A og B) på verftsområdet betraktes som de mest verdifulle delene av anlegget. 

Senere monumentalbygg ble preget av romantikk og historisme slik som Verftsporten inn til verftsområdet og det sjelden intakte ekserserhuset. Det mest markante bygg i historisme er kirken. Den ble tegnet av den kjente arkitekten Chr. H. Grosch. Kirken ble oppført som garnisonskirke av Forsvaret i 1853, men den ble senere overdratt til Horten kommune.

Bildet under: Befalsforlegningen ble opprinnelig bygd som uthus for gjestgiveriet på Gamle Horten gård. Foto: Jørgen Solstad.

Okergult hus i to etasjer. Svalgang oppe og nede. Gressplen foran. Solskinn.En rekke større og mindre hus i mer nasjonal byggestil med stående panelkledning er også bevart. Noen er bygd på tradisjonelt, norsk vis i laftetømmer eller i bindingsverk som er utvendig og innvendig panelt.  Flere av de panelte bygningene er imidlertid oppført i utmurt bindingsverk som for eksempel befalsforlegningen Gamle Horten. Den var opprinnelig uthus til gjestgiveriet og ble ombygd av Forsvaret. 

Den tidligere overlegeboligen til sykehuset er blitt ominnredet til kontorer, men er godt bevart utvendig med inngangsparti omgitt av nybarokk dekor. Der sykehuset lå, er det i dag en stor parkeringsplass. Separate isolatavdelinger som epidemisykestuen i upusset tegl like utenfor vollen er interessante i medisinalhistorien.

Øvre vei var det opprinnelige veiløpet som gikk fra fergestedet på Møringa og forbi gjestgiveriet.  Nedre vei følger verftsmuren. To veiløp gikk fra brakkeområdet ved Gamle Horten og krysset over det åpne området vestover til verftet. De er fortsatt i bruk.

Den såkalte prestegårdsbebyggelsen øst for marinesamfunnsområdet er et eget miljø med flere verneverdige bygninger. Det har alltid vært i sivilt eie. Noen av bygningene skal være oppført av kjøpmenn som inngikk avtale om dette da marinestasjonen startet den store oppbyggingsfasen rundt 1840.

Hortenstangen med kanalområdet

Hortenstangen og den sydlige delen av Hortenskogen ble i hovedsak brukt som utmarksområde og beite for Horten gård før marinestasjonen ble etablert. Deler av gårdsvirksomheten fortsatte under Forsvarets eie, og området ble sannsynligvis brukt som beite i lang tid etterpå. 

Kanalen ble anlagt i årene 1854-67 dels for å skaffe løp for kanonbåter og småfartøy mellom Indre Havn og Oslofjorden, dels for å skaffe vern mot landangrep. Utgravingen over Bromsjordet betydde også en sirkulasjon av vannet i havnebassenget på Indre Havn. En dobbelt vindebro med brokar av granitt ble anlagt der landeveien krysser kanalen. Broen ble ombygd til fast bro rundt 1909. Samtidig ble det anlagt havn med molo på sørsiden, sistnevnte ved hjelp av fyllmasser fra kanalen. Kanalen ble steinsatt på sidene og beplantet med popler langs kantene. I 1920 ble poplene fjernet og erstattet av bøketrær. 

Hortenskogen ble også brukt som rekreasjonsområde for befolkningen på marinestasjonen. Den militære aktiviteten trakk til seg skuelystne og omreisende underholdningsartister. Ved Tivoli var det satt opp en scene for fremføring av skuespill. På 1920-tallet ble det anlagt et sjøbad nord for Hortenstangen ut mot Oslofjorden. En bro ble derfor oppført i sydenden av kanalen. Sjøbadhuset var i 1960-årene i bruk som målestasjon for Forsvaret, men er senere revet.

Området på sydsiden av vollporten ved innkjøringen til verftet og marinesamfunnsområdet utgjør et forterreng eller glaci til orlogstasjonen. Tivolibatteriet og Batteriet på Hortenstangen har høy militærhistorisk verdi. Batteriet på Tivoli står i en særstilling. Dette er Norges eneste bevarte barbettebatteri, et jorddekningsanlegg med åpne standplasser. 

Stor, blekrosa bygning innhyllet i tåke. Bladløse trær omkring.

Bildetekst: Sjømilitære Samfunn er bygget i sveitserstil. Foto: Jørgen Solstad.

Sjømilitære Samfunn er en representativ bygning i sveitserstil som vitner om marinestasjonens tidligere storhetstid da virksomheten var høy over hele området. Bygningen ble tegnet av arkitekt Johannes Henrik Nissen d.e. (1848-1915) og ble oppført i 1883. Hovedformålet med bygningen var sammenkomster med foredrag og diskusjoner, men den skulle også virke som selskapelig klubb. I første etasje var det biljardrom, bar, bibliotek, peisestue og en stor møtesal kalt Kongesalen. I tredje etasje var det innredet åtte overnattingsrom og en leilighet til bruk for intendanten. Det gamle festlokale har fortsatt restaurantdrift og er nå åpen for sivile brukere. 

Møringa

Området omfatter hele tangen mellom Stjertebukta og Oslofjorden på nordsiden av marinesamfunnsområdet. Tidligere var nordre del av Møringa en tynn landstripe. Området vest og nord for batteriet er utfylt med store jordmasser etter annen verdenskrig. Terrenget er for en stor del flatt med unntak av forhøyningene rundt batteriet, kalkovnene og åsryggen som fortsetter videre sørover mot Hortenstangen.

Møringa var opprinnelig landingsplass for fergestedet på Horten. Hovedbryggen lå på østsiden ut mot Oslofjorden, men det var også brygge på vestsiden inne i Stjertebukta som ble brukt ved sterk vind og bølger. Her lå også sjøboder og bakeri i tillegg til boliger for fergemann og husmann. Øvrige deler av Møringa var i bruk som beiteområder.

Forsvaret tok i bruk boligene og bryggene inntil man hadde fått bygget opp nye tilfredstillende anlegg. En folketelling i 1845 viser at det bodde 19 personer på Møringa fordelt på 17 små husstander. Forsvaret brukte området til beite i tillegg til virksomheter knyttet til utbyggingen av marinestasjonen.

Under den store anleggsperioden på Karljohansvern i 1852 og 1854 ble det oppført to ovner for brenning av bygningskalk på Møringa. Kalkovnene stod i forbindelse med dampdrevet kalkmølle, kalkslagerbenk og kalkkuler i verksted og skur inne på verftsområdet. Ovnene erstattet et eldre kalkbrenningsanlegg inne på verftsområdet.

I 1862 og 1865 ble det anlagt beddinger med et 78 meter langt skur for dampkanonbåter. I tillegg stod det her et stort kullhus som var påbegynt alt i 1824. Langs høyden på østsiden av Møringa var det inngjerdete hager som antagelig tilhørte offiserene ved verftet.

Utbyggingen av artilleriet satte spor på Møringa. Et observasjonshus ble oppført nær batteriet i 1898, likeledes et kronografhus i 1901. 

Fra 1913 ble Møringa hovedbase for Marinens Flyvevesen, formelt opprettet med egen flyskole på Karljohansvern i 1917. Opptakten skjedde 1. juni 1912. Da foretok marineløytnant Dons den første norske flyvningen overhodet over Karljohansvern. Flyet Start ble samme år forært til Forsvarsdepartementet og ombygd til sjøfly i et av båtskurene på Møringa. 

Frem til første verdenskrig bestod flybåtbasens faste anlegg av to hangarer. I perioden frem til 1919 ble bygningsmassen utvidet. En rekke bygninger med forskjellige funksjoner ble oppført. Aktiviteten økte og i 1938 arbeidet 86 mann her. I slutten av 1930-årene var det stor byggevirksomhet med utvidelser, ny kontorbygning, ny monteringshall og torpedoflyhangar på Vealøs. Frem til 1939 ble det bygd en rekke fly, dels egne konstruksjonstyper MF 1-12 (Marinens flyfabrikk) og dels på lisens etter amerikanske og tyske tegninger.

Under annen verdenskrig var aktiviteten på Møringa omfattende med overhaling av tyske transportfly og motorer. Flere av de eldre bygningene ble sanert og nye ble bygd. En mindre fangeleir (russerleir) ble etablert sørvest for batteriet på Møringa. Etter andre verdenskrig ble det ikke bygget fly på Karljohansvern. Fabrikken fortsatte med produksjon av utstyr samt overhaling av fly, motorer og flyteknisk materiell. 

Det er i dag få spor etter eldre fergevirksomhet på Møringa med unntak av rester av murer i terrenget og i sjøkanten på østsiden.

De gamle kalkovnene på Møringa står fortsatt. I 2001 ble ovnskappen og den sammenraste treoverbygningen på den eldste ovnen rekonstruert og gjenoppført i forbindelse med et EU-prosjekt. Ovnene på Karljohansvern er direkte knyttet til oppføringen av festningsverk og bygninger på stedet og er de eneste som er bevart i Norge i tilknytning til en byggeplass. 

Vealøs

Vealøs ligger på nordsiden av Hortenstangen. Terrenget på Vealøs er åpent med svakt skrånende sletter på sør- og østsiden ut mot Oslofjorden. På vestsiden av øya er det en forhøyning der fortet Norske Løve ligger. Strandlinjen er noe utfylt på sørsiden mot Møringa, og øya er i dag veimessig forbundet med Møringa ved hjelp av utfyllinger og en trebro over det grunne sundet. 

Øya var tidligere en åpen øy uten vegetasjon og ble brukt til beite. Det lå et gårdsbruk her før Forsvaret ble etablert. Folketellingen i 1845 viser at det da var en husstand med fem personer på øya. 

I 1939 kom det en ny aktivitet til Vealøs. En ny monteringshall for sjøfly samt en torpedoflyhangar ble oppført på vestsiden av fortet. Under 2. verdenskrig ble fortet tatt i bruk og reparert av den tyske okkupasjonsmakten. Vealøs ble nå forbundet med Møringa via en 720 m lang bro. En mindre fangeleir for sovjetiske krigsfanger ble etablert med brakker nordøst for fortet.

Mellom 1949 og 1960 ble bygningsmiljøet på Vealøs supplert med flere større og mindre bygninger, blant annet en tyskerbrakke flyttet hit fra Apenes. 

Fortet Norske Løve er oppført omtrent samtidig med Oscarsborg festning og har meget høy antikvarisk verdi. Fortet har i mange år vært administrativt fredet. 

Mellomøya og Østøya

Av strategiske grunner var det viktig for Forsvaret å få kontroll over øyene og sundet imellom. Øyene tilhørte gården Falkensten som brukte dem som beiteområder. 

Mellomøya og Østøya ligger på østsiden av Indre Havn og danner sammen med Løvøya en naturlig sperre ut mot Oslofjorden, bare avdelt av smale sund. Østøya som er den største, er nesten delt i to av en trang vik på nordsiden av øya og Mastedammen midt på øya. Mastedammen var opprinnelig en trang bukt som ble demmet opp i syd og anvendt til å trutne tømmer som ble brukt ved skipsverftet.

Nordøst på Mellomøya ble et høyt bratt berg brukt som rampe for reising av skipsmaster. Mastene ble slept fra Mastedammen, dratt fra kaien på Mellomøya og opp til toppen av Masteberget. Derfra ble de heist med taljer og tau på plass i skipene som lå tett innunder fjellveggen. 

I årene rundt første verdenskrig ble det bygget opp et helt miljø med arbeidshus for produksjon, behandling og lagring av ammunisjon på Mellomøya. På grunn av den store brann- og eksplosjonsfaren ble arbeidstokken delt opp i små enheter på 1-5 mann som satt i hver sine hus. De ulike bygningsmiljøene på øya ble knyttet sammen av en smalsporet jernbane. 

Under andre verdenskrig førte den tyske okkupasjonsmakten opp en rekke bygninger og bunkeranlegg på øyene. Etter 1945 overtok Forsvaret den tyske bygningsmassen og fortsatte virksomheten på øyene. I de senere år er virksomheten blitt sterkt redusert, og mange av bygningene er revet. 

Krutthuset fra 1840 på Mellomøya står i en særstilling. Krutthuset er svært godt bevart med indre murt kruttmagasin og en rekke autentiske detaljer. Herunder kobberbelagte dører, sinkbelagte skodder som åpnes fra innsiden med bueformede kraftige jernstenger, en vektanordning for krutt, trapper og trestillaser, dobbelt tak og utvendig lynavleder. Oppsynsmannsboligen som står midt mellom de to kruttmagasinene er av høy alder og i tillegg sjelden.

Gruppen av minemagasiner ved Mastedammen på Østøya utgjør et eget miljø. Det eldste er fra 1877 i pusset teglsteinsmur. 

De to øyene har utgjort separate og fysisk helt avdelte enheter med ammunisjonsvirksomhet på Mellomøya og mine- og torpedovirksomhet på Østøya. Sistenvnte hadde nasjonal betydning og var en viktig del av aktiviteten på Karljohansvern Orlogstasjon. 

Et fredet kulturminne

I forbindelse med at Forsvaret vedtok å selge mange av bygningene på Karljohansvern til private, utarbeidet Forsvarsbygg i 2006 en verneplan. I tråd med denne planen har Riksantikvaren fredet flere bygninger og anlegg samt deler av området.

Bygninger, anlegg og område som ikke ble ansett for å være i fredningsklasse er regulert til bevaring av Horten kommune. Slik vil Karljohansvern bli vernet mot uønsket byggeaktivitet og rivingstrussel i fremtiden.   

Litteraturtips

  • Baggethun, Rolf 1960: Horten – Ferjestedet som ble marinestasjon og by. Utgitt av Horten kommune.
  • Forsvarsbygg 2006: Verneplan Karljohansvern. Bind I og II. 
  • Lunde, Ingvald 2008: Samfundet – Hortens sjømilitære storstue gjennom 125 år. Utgitt av Sjømilitære Samfunds Forlag.