Hedrum kirke og gravfelt - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Hedrum kirke og prestegård. Foto: Anitra Fossum.
  • 21. jan. 2014
  • 15. jul. 2016
  • Kulturarv

Hedrum kirke og gravfelt

Dette er ett av i alt 37 utvalgte kulturmiljøer med regional og nasjonal verneverdi i Vestfold. De skal gis spesielt godt vern nå og i fremtiden. Kulturmiljøene ble plukket ut under arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk.

Hedrum kirkested er et godt eksempel på sammenheng mellom kult og religion i hedensk og kristen tid. Dagens kirke er fra 1150. Det kan ha stått en eldre kirke her før. Og aller eldst er gravhaugene som ble lagt her lenge før kristendommen kom til bygda. 

En skriftlig kilde fra tidlig på 1000-tallet nevner en fylkeskirke på Hedrum. Den må ha vært en liten trebygning som senere ble avløst av St. Mikaels kirke (dagens kirke) som sto ferdig rundt 1150. Et bygningsteknisk fenomen øst i dagens kirke kan være spor av at den eldre trekirken sto rett øst for og inntil den nåværende under byggingen. Altså at trekirken var i bruk helt til koret i steinkirken sto ferdig. Deretter ble skipet murt opp, trekirken revet og koravslutningen bygget. Tretårnet og sakristiet ble tilføyd i hhv. 1859 og 1928-30. Skipet ble forlenget mot vest i 1666. Middelalderens kirkegård ligger rundt dagens kirke. Her finner du kirken og kirkegården i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no).

Vi tror gjerne at da det kom kirke og prest til bygda, så fikk presten samtidig et eget gårdsbruk. Det var ikke tilfellet. Første gang vi hører om prestegård på Hedrum er i 1398. Tendensen over hele landet er at prestene i løpet av 1300-tallet fikk et bruk av gården kirken sto på. Dette drev de som andre leilendinger. Det var biskopen som rådet prestegården helt frem til reformasjonen i 1537. Da ble alle kirker og alle inntekter de hadde, inndratt av kongen, og prestebrukene ble embetsboliger. Nåværende Hedrum prestegård består av tre fredete bygninger. Hovedbygningen i sveitserstil er oppført i 1897-1898. Stabburet i laftet tømmer er fra 1860. Garasjen/bryggerhuset er ikke nærmere tidfestet. Her finner du prestegården i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no).

Mellom kirken og prestegården har arkeologer funnet spor etter enda eldre bygninger. Den største av dem er et langhus fra vikingtid. Her er funnstedet i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no). Vikinggården var omkranset av graver, spesielt mot nord.

Lange åpne sjakter der matjorden er fjernet.

Hedrum kirke sett fra sydvest. Innrammet av grener med høstløv på. I bakgrunnen  tunene på Nedre Bergan.

Bildet til venstre: Hedrum kirke med tunene på Nedre Bergan i bakgrunnen. Forløperen, kirken som ble bygget på 1000-tallet, kan ha ligget i den delen av dagens kirke som er til høyre. Foto: Anitra Fossum.

Bildet til høyre: I 2006 fant arkeologene graver og boplasser som er eldre enn kirken. Foto: Trude Aga Brun.

I det lille skogområdet Lunden mellom kirken og Lågen ligger fremdeles over 30 gravhauger bevart, men det lå nok enda flere her fra begynnelsen av. Her finner du gravfeltet i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no). Det var godt synlig fra begge sider av Lågen. Det er et typisk trekk at gravfelt ble lagt langs ferdselsveier og nær jernalderens gårder. Rundt omkring i åkrene på Hedrum har arkeologer funnet mange flere gravhauger. De er pløyd vekk gjennom årene, men spor av dem ligger fortsatt under matjorda. 

Her kan du lese mer om gamle graver.

Gravfeltet Lunden. Åtte-ti gravhauger ligger i åpen løvskog. Gresskledd bakke med litt høstløv. Solen skinner inn mellom trærne.

Bildetekst: Gravfeltet Lunden mellom kirken og Lågen. Foto: Trude Aga Brun.

I store deler av Norge ser vi at de eldste middelalderkirkene ble reist inne i eller i kanten av det hedenske gårdsgravfeltet. Så også på Hedrum der en liten del av et opprinnelig stort gravfelt er bevart mellom kirken og Lågen. For både hedninger og kristne var det viktig å ta vare på de døde. Så det var ikke vanskelig å plassere den første kirken med kirkegård. Dessuten ble jo området «renset» ved at presten sprinklet viet vann på og velsignet den nye kirkegården. 

Tre glassbegre på mørk flate. Ett oransje, turkis og gulgrønt.Om steinkirken på Hedrum viser til velstående mennesker, så er ikke gravhaugene og funnene derfra mindre spennende. Fra Lunden og ellers i kirkebygda har vi bevart flere vikingtidsfunn enn fra noe annet sted i Vestfold med unntak av Kaupang i Tjølling.

Så tidlig som i 1820-årene hører vi om gravhaugene på prestegården. Allerede da var flere av dem kraftig skadet. Ved samme anledning nevnes et par bautasteiner som ikke finnes lenger. En senere kilde lar oss få vite at bautaene sto like ved broen over Lågen, én på hver side av veien.

Flere romerske glassbegre fra eldre jernalder ble funnet i ytterkanten av en stor gravhaug på Nordheim i 1902. Det største er 22 cm høyt skal ha stått ca én meter dypt i haugen i et lite rom av stein med en helle over. Begrene forteller om velstand og handelskontakter langt utenfor bygda allerede flere hundre år før vikingtid.

Bildetekst: Romerske glassbegre fra Nordheim. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Et av de første funnene som ble gjort i gravfeltet på prestegården var en mannsgrav fra rundt år 1000. Kanskje var han Hedrums siste hedning. Flertallet av gravhaugene som arkeologer har undersøkt, var svært velutstyrte. Mye tyder på at menneskene på Hedrum har vært på Kaupang og engasjert i handelen der.

Inngangsportal i murvegg sett utenfra. Innhugne ansikter på hver side. Smijernslykt over inngangen.

Ansikt som gjeiper. Hugd i stein.

Bildetekst: Portalen inn til koret. Foto: Anitra Fossum.

Mange har undret seg over figurene på portalen inn til koret. På venstre side er det hugget ut to mannshoder, det ene med tungen ute og på det andre trekker mannen seg i skjegget. Dette er en vanlig kristen måte å vise to typer fortapte syndere. Denne siden av portalen er lengst bort fra alteret og symbolene er et bilde på helvete. På høyre side ser vi to personer med spredte bein og armene i været. De fremstiller dødssynden luxuria (begjær). Ved siden av, ytterst, står en person med skjørt og som holder noe i hendene. I middelalderen kunne folk flest ikke lese. Men symbolene forsto de lettere enn vi gjør.