Oseberghaugen og Slagendalen - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
Slagendalen med Oseberhaugen i 1904. Man ser tydelig teltene ved utgravningsfeltet i bakgrunnen til høyre. Foto: Olaf Væring.
  • 21. jan. 2014
  • 15. jul. 2016
  • Kulturarv

Oseberghaugen og Slagendalen

Dette er ett av i alt 37 utvalgte kulturmiljøer med regional og nasjonal verneverdi i Vestfold. De skal gis spesielt godt vern nå og i fremtiden. Kulturmiljøene ble plukket ut under arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk.

Slagendalen med Oseberghaugen er et av Norges viktigste historiske områder. Osebergskipet med alt gravgodset er i seg selv tilstrekkelig til å sette Norge og Slagendalen på kartet i internasjonal bevissthet. Dalen rommer også flere tusen års bosetning.

Osebergfunnet er selve symbolet på vikingtid. Det overdådig dekorerte skipet ble satt i haugen sommeren 834. I gravkammeret bak masten lå to kvinner som hadde fått med seg de rikeste gravgaver man kan tenke seg. Vi vet ikke hvem de var. Men vi vet at de hadde viktige posisjoner i samfunnet og en kontaktflate langt utenfor Slagendalen og Vestfold. Her finner du Oseberghaugen i Kulturminnesøk (kulturminnesok.no).

Vikingtid er perioden 800-1050 e.Kr.

Svarthvittbilde av gravmannskap kledd i møkkete arbeidsklær. De står nede i en sjakt i gravhaugen. Skipsstevnen på Osebergskipet rager opp midt i bildet. Utgravningslederen står i sentrum og er pent kledd. Det står tilskuere oppe på kanten av sjakten og titter ned.

Bildet over: I 1904 ledet professor Gabriel Gustafson utgravningen av Oseberghaugen. Gravemannskapet fotografert 21. september 1904. Professor Gustafson ledet utgravningen og står som nummer tre fra venstre. Foto: Olaf Væring.

Bildet under: Slagendalen er åpen og vid og strekker seg sydover mot sjøen rundt tre og en halv kilometer unna. Da haugen ble reist i 834, ble Osebergskipet ble trukket over land fra sjøen til gravplassen. Oseberghaugen i forkant. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren.

Flyfoto av Slagendalen. Tatt tidlig om våren. Brune  jorder. Slagenbekken slynger seg nedover dalen.Oseberghaugen ligger i ensom majestet nede på sletta. Den er 40 meter i diameter og har vært fem meter høy. Haugen ble åpnet i 1904 og skipet og gravgavene hentet ut. Likevel finnes mye bevart av selve monumentet.

Navnet Slagen betyr antagelig «fuktig jordsmonn». Da den første jordbruksbefolkning kom hit, bød de fuktige leirslettene på de mest næringsrike slåtte- og beitemarkene de kunne tenke seg, og det sandige jordsmonnet i dalsidene var det aller beste for datidens åkerbruk.

Slagen var bygdenavn allerede i middelalderen og kan også ha vært navnet på opphavsgården som de andre gårdene er skilt ut fra. 

Graver og stedsnavn viser at Slagendalen har trukket folk til seg gjennom flere årtusen. Vi er også helt sikre på at tallrike kulturminner fortsatt ligger uoppdaget under åkerjorden. 

Oppe ved gårdene finnes det større og mindre gravfelt: på Oseberg, Horgen, Basberg, Rom, Rørås, Lie, Røren, Unneberg, Kongs-Eik og Eikeberg. I tillegg til dette har senere års forskning påvist mer enn 150 nye kulturminner. På Basberg finnes det dessuten helleristninger, og gjennom årene er det også funnet flere steinalderredskap i dette landskapet. 

Flere gårdsnavn i Slagendalen viser til tidligere tiders kult. Basberg er en sammenstilling av gudenavnet Balder og –berg. Altså en noe høytliggende gård der det ble utøvet kult for guden Balder. Førsteleddet i navnet Horgen, horg, er forklart med «steinsamling» eller «fjelltopp», men det kan også bety «sted som er innrettet til kult av gudeskikkelse». Vi vet lite om hvordan kultstedet så ut. Gårdsnavnene viser at Slagendalen var et rituelt landskap i jernalderen. 

Nede i dalbunnen, på en åsrygg over de fuktige slettene, ble det på 1100-tallet bygd en steinkirke viet St. Botolf. Kirken brant i 1898, og nåværende kirke ble reist på samme sted. Rett nord for kirken ligger det flere gravhauger, trolig fra vikingtid. Det høyeste punktet på åsen der kirken står, ligger 25 meter over havet. Dalbunnen på begge sider nedenfor ligger på fem meter. Da kirken ble bygd, sto havet rundt tre meter høyere enn det gjør i dag, og dalføret må ha vært sumpete. Det ser også ut til at Oseberghaugen ble bygd temmelig nær datidens høyvannsmerke. Vanligvis ligger gravhauger på høyder i terrenget og ikke langt fra gårdene. Det er et ubesvart spørsmål hvorfor Oseberghaugen og middelalderkirken ble reist på den fuktige dalbunnen når «alt» annet befant seg oppe i dalsidene.