Velferdssamfunnet 1900-tallet - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • http://twitter.com/vestfoldfylke https://www.facebook.com/vestfoldfylkeskommune http://plus.google.com
  • Siv Abrahamsen
  • 04. jul. 2016
  • 11. jul. 2016
  • Kulturarv

Velferdssamfunnet 1900-tallet

Unionsoppløsning, krig og gjenreising preget 1900-tallet. Hvalfangsteventyret ga Vestfold tidenes økonomiske vekst.

Styre og stell 

7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst, og at kong Oscar II hadde opphørt å virke som norsk konge. De fleste trodde at svenskene ville gå til krig mot Norge for å opprettholde unionen. Det var militær aktivitet flere steder i fylket. Den norske hovedbasen for marinen var så godt som flyttet fra Horten til Melsomvik. Krig ble unngått, og Norge var en egen nasjon. 

Svarthvittbilde av fjord og bebyggelse på land. Flere skip på sjøen.

Bildetekst: Sommeren 1905. Marineflåten utenfor Melsomvik. Bildet finnes hos Stokke bibliotek.

Første verdenskrig rammet skipsfarten og dermed Vestfold særlig hardt. Skip og mannskap fikk merke krigen. Mange tjente imidlertid gode penger på å frakte varer i krigsårene. Det ble dannet aksjeselskaper samtidig som frakt- og skipsprisene bare steg. Spekulasjon i skipsaksjer grep om seg, og mange tjente seg rike i en fei. Sandefjord ble den byen i Norge med høyest gjennomsnittsinntekt og formue. Rikdommen ble synlig for alle gjennom nye, elegante villaer. Mange av de storslåtte villaene i Åsen i Sandefjord er fra denne tiden. 

Det offentlige fikk større oppgaver og begynte å styre boligbebyggelsen. Apenes i Horten er et tidstypisk, planlagt boligområde for ansatte i Marinen. Det er tegnet av Morgenstierne og Eide i 1917. Teie haveby på Nøtterøy, planlagt i 1921, er også et tidlig regulert område. Det er anlagt slik at folk kunne bo i egne hus og dyrke egne grønnsaker i hagen. 

Samfunnsutvikling

Hvalfangsteventyret

Hvalfangsten fikk stor betydning for utvikling av næringslivet og økonomien i Vestfold. Fra slutten av 1800-tallet ble den moderne norske fangsten etablert av forretningsmenn og hvalfangstselskaper fra Tønsberg til Larvik i søndre Vestfold. Mannskapene på hvalbåter, landstasjonene og de flytende kokeriene var også hovedsakelig fra søndre Vestfold.  

Fra 1925 ble hvalfangsten industrialisert. Tidligere hadde man dratt hvalene til land for videreforedling. Men nå ble flytende kokerier tatt i bruk. Dette var flytende fabrikker hvor hele hvalen ble utnyttet. Hvalolje ble brukt som basis for maling- og lakkprodukter og var en forutsetning for etableringen av Jotun fabrikker i Sandefjord i 1928. 

Maleri med båt, folk og hval.

Bildetekst: Å flense hval var hardt arbeid. Dette unike maleriet viser flensing på 1920-tallet på Whalers Bay i Antarktis. Maleri av Karl Johannes Andreas Adam Dørnberger. Han var selv fra Nøtterøy. Kilde: Hvalfangstmuseet. 

«Gullkysten» kaltes Vestfold på midten av 1900-tallet. Hvalfangsten resulterte i enkelte svært velstående redere, som Anders Jahre, men ga først og fremst arbeid og økonomisk velstand til mange andre. En hvalskytter kunne bygge seg et hus for det han tjente på en sesong. Hvalfangerne tok med seg eksotiske varer som Las Palmas-dukker og hermetisk frukt fra Cape Town. For folk i søndre Vestfold var disse byene og «Øya» (Sør-Georgia) nærmere enn mange norske byer. Mennene var borte store deler av året, kvinnene var alene med barn og hus. 

Fangsten var en rovdrift på hvalen. På femtitallet tallet forsøkte man å regulere dette uten hell. Hvalfangseventyret var over på slutten av sekstitallet. Da var havet nærmest tømt. 

Svarthvittbilde av liten gutt og voksen mann. Mannen sitter utenfor et hus. Gutten kommer mot ham.

Bildetekst: Våren 1953. Hvalfangeren Rudolf Hansen fra Stokke har nettopp kommet hjem fra «Øya» og sitter på trappa til uthuset for å hilse på sønnen sin. Men sønnen kjenner ham ikke igjen og har smågrus i hånda som han kaster på mannen. Mange «hvalungær» kjenner seg nok igjen i dette bildet. Foto: privat (Siv Abrahamsen). 

Andre verdenskrig

For mange vestfoldinger startet krigen i september 1939 da Tyskland tok Polen. Norske sjøfolk kom seg ikke hjem, og mange ble tatt til fange. Det var to hovedgrunner til at Hitler tok Norge. Tyske krigsskip skulle enkelt kunne gå ut i Atlanterhavet. I tillegg var det viktig å få kontroll over eksport av svensk jernmalm som ble skipet ut over Narvik. Jernmalm var viktig for den tyske våpenindustrien. Tyskerne tok fylkets militære forsvarsanlegg ved Oslofjorden. Først ble Karljohansvern tatt. Deretter Bolærne. Den tyske byggevirksomheten, oftest utført av sovjetiske krigsfanger, var omfattende i Vestfold. Det tyske nærværet var del av hverdagen for folk langs kysten. 

Den kalde krigen

Etter andre verdenskrig ble Norge en del av NATO. Den kalde krigen var preget av det spente forholdet mellom øst og vest, oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger. 

I 1952 ble det vedtatt at det skulle bygges flyplass for det norske luftforsvaret på Torp. Anlegget ble bygd av midler fra NATO og stod ferdig i 1953. Torp militære flyplass har både fjellanlegg som kunne fungere som operasjonssentral ved et sovjetisk angrep, og bygninger godkjent for lagring av atomvåpen. Samtlige kystfort og kystanlegg, som Bolærne, Mågerø, Karljohansvern, Folehavna, Stavern og Oddane fort ble rustet opp i tilfelle krig. 

Landbruket 

Kunstgjødsel, slåmaskiner, treskeverk og traktor - nyvinningene innen landbruket var enorme. I tillegg endret selve produksjonen seg, og etter krigen begynte man i mye større grad å dyrke grønnsaker. Vestfold hadde svært mange setre på begynnelsen av århundret, særlig i Lågendalen. I Lardal alene fantes rundt 90 setrer. Alle var nedlagt rundt 1970.

Svarthvittbilde fra setervoll med en bygning, to mannfolk hvorav én spiller trekkspill og ung gutt.

Bildetekst: Lauvhaugsetra i Lardal ca 1940. Trekkspell og røykepause. Gjengitt med tillatelse fra Tor Bjørvik.

Hvordan hadde folk det?

På begynnelsen av 1900-tallet var det fremdeles stor forskjell på folk. Mange var fattige, sultet og bodde kummerlig. Enkelte sosialpolitiske tiltak ble innført på begynnelsen av århundret, men utviklingen skjøt først fart etter andre verdenskrig. Barnetrygd, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og allmenn alderstrygd ble innført i rask rekkefølge. 

Velferdsstaten ga trygghet og sikkerhet mot sykdom og ulykker som tidligere kunne ramme enkeltmennesker hardt. Samtidig fikk folk mer ferie og fritid. Dette skulle gi dem et sunnere liv. Ski og ryggsekk ble typiske norske forbruksvarer, og idrett ble en massebevegelse. Forsamlingslokaler, kino og andre møteplasser er viktige minner om økt fritid for hele befolkningen. Fra 1930-tallet og fremover fikk mange vanlige folk bil, hvitevarer, grammofon og radio.

Ved tusenårskiftet var den første generasjonen – kanskje noensinne – som aldri hadde opplevd krig, godt voksne. Den digitale revolusjon kjennetegner slutten av 1900-tallet. Folk har god økonomi, og fritid og reiser er en naturlig del av livet. 

Svarthvittbilde av hopprenn med hopper i svevet og folk på sletta.

Bildetekst: "Da satte Guttorm bakkerekord!" Hopprenn i Dyrdalsbakken på Berger i Svelvik på slutten av 1950-tallet. Idrettsarrangementer trakk mange tilskuere før fjernsynets tid. Fotografiet tilhører Berger museum.