– Følelser er ikke farlige! - Vestfold fylkeskommune '
Hopp til innhold Hopp til meny
  • Del
  • Google+
  • RSS
  • Stine Indahl
  • 03. nov. 2016
  • 31. jan. 2017

– Følelser er ikke farlige!

Anja L. Hansen ønsker mer åpenhet rundt psykisk helse. På bloggen sin deler hun derfor raust og uten filter.

For ett år siden var drøssevis av likes, kommentarer og unike blogglesere så fjernt fra Anjas hverdag som det var mulig å komme. Den gang hadde den 41 år gamle THVS-læreren mer enn nok med å klore seg fast i 50 prosent stilling i klasserommet.

– Jeg har levd med angst mer eller mindre hele livet. Men før jul i fjor begynte de psykiske lidelsene å gi seg stadig mer fysiske utslag, forteller Anja.

Pulsen steg og steg og til slutt ble ubehaget så stort at hun gikk til legen. Heldigvis skjønte han raskt hvordan det hang sammen og hvordan Anja kunne hjelpes videre.

– Det er rart det der; en går liksom ikke til legen før symptomene blir fysiske, sier Anja ettertenksomt.

Planla alt i detalj

Men selv diagnosene angst og depresjon skulle ikke skyve Anja helt ut av arbeidslivet. Iallfall ikke med det første.

– Jeg ville ikke for alt i verden ut i en full sykemelding. Det var helt uaktuelt og noe jeg aldri hadde trodd skulle skje meg. Jeg var jo ikke engang borte fra jobben når mennesker som sto meg nær døde.

Så i stedet for å lytte til kroppens stadig sterkere signaler, brukte Anja det lille overskuddet hun hadde til å klekke ut stadig smartere strategier for å komme gjennom arbeidsdagen sammen med elevene og kollegene som betydde så mye.

– Jeg merket at det var flere og flere situasjoner jeg måtte prøve å unngå. Situasjoner jeg hadde taklet tidligere ble etter hvert helt uhåndterlige. Det skulle bare småting til før jeg ble helt satt ut av spill.  Derfor begynte jeg å planlegge timene helt ned på detaljnivå.

– Tenk om projektoren streiket, for eksempel. Da funket det ikke med en halvveis plan b. Jeg måtte alltid ha på plass to fullverdige og like gode opplegg i tilfelle noe skulle skjære seg. Det sier seg nesten selv at da blir det vanskelig å være lærer.

Hjalp ingen

I dag sliter Anja med å huske alt fra månedene da hun stadig ble sykere, men i etterpåklokskapens lys er hun ikke i tvil om at hun burde prioritert annerledes.

– Jeg planla og jeg planla, men hvem kom egentlig alle forberedelsene til gode? Iallfall ikke meg! Jeg burde heller brukt fritiden min til å gjøre mer av det som ga meg overskudd. Men dessverre har en skylappene på når en har kommet seg inn i den spiralen.

– Tror du at elevene og kollegene dine merket hvilke utfordringer du hadde?

– Nei, det er jeg ganske sikker på at de ikke gjorde. Det lille overskuddet en har, bruker en jo på å late som at alt er bra. Å late som gjør en nesten bare bedre og bedre helt til det sprekker. En gjør alt en kan for å ta seg sammen.

Kostbart

Men sprakk gjorde det. Selv om Anja hardnakket forsøkte å lukke øynene for kroppens bønn om ro og hvile, innhentet staheten henne.

– Det ble kostbart til slutt. I stedet for noen sykedager de få gangene jeg virkelig hadde behov for å hente meg inn, ble det i stedet ett års sykemelding.

Det var ikke lett å takle.

– For meg var det et nederlag. Jeg følte veldig på det overfor elevene, og det tok lang tid før jeg klarte å gi slipp. I tillegg hadde jeg et forklaringsbehov overfor andre samtidig som jeg ikke visste hva jeg skulle si. Jeg skjønte jo ikke alt som skjedde selv, så hvordan skulle jeg da forklare det for andre?

For impulsiv?

I dag forstår både Anja og menneskene rundt henne langt mer av hva som skjedde den gang. At flere kjenner seg igjen i hennes betraktninger ble for alvor synlig da hun en helt vanlig høstdag i oktober, nesten uten å være klar over det selv, for alvor blåste liv i bloggen som hadde ligget brakk siden 2007.

– Egentlig skulle jeg bare bytte til et nytt profilbilde på Facebook, men alle tankene rundt hvilket bilde som viste den «virkelige» Anja resulterte i blogginnlegget «Meg uten filter» og responsen ble enorm.

Skjermdump fra Anja sin blogg

Dermed begynte den berømte snøballen å rulle.

– Men hvordan er det for ei som betegner seg selv som både introvert og privat og plutselig skulle dele av seg selv på denne måten?

– Det føles helt greit. Jeg syns det er enklere å forholde seg til folk nå når jeg har sagt noe om hvordan jeg har og har hatt det.

Samtidig legger hun ikke skjul på at tankene har kvernet rundt alt fra grad og åpenhet til kommafeil, når et nytt innlegg er delt på bloggen.

– Jeg var spent på om jeg skulle takle å dele så mye og jeg var redd for å være for impulsiv. Men det er tydelig at folk syns det er fint at jeg tør å si det som det er. At en person som tilsynelatende mestrer alt og gjør det meste riktig, kan si at alt er faktisk ikke helt som det ser ut. Det er sunt å se at vi bare er mennesker alle sammen.

Åpenhet

Etter ett år preget av utmattelse, skam og dårlig samvittighet er Anja nå på vei tilbake i klasserommet. En liten stillingsprosent med en-til-en undervisning skal gjøre veien tilbake til skolehverdagen mer skånsom. Hun gleder seg over gjensynet med både kolleger og elever.

– De unge i dag er vant til at vi har et mer åpent samfunn. Jeg tror bare det er positivt at elevene opplever at en kan ha det tøft og føle seg mislykket også etter at en har fylt 40 år. Det er også en side av virkeligheten, sier Anja, som har et håp om at tabuet rundt psykiske lidelser nå kan viskes enda mer ut.

– Å bidra til åpenhet er det viktigste vi kan gjøre. I tillegg må vi ha tillit til at det som oftest er en grunn til mennesker er sykemeldt. Som sykemeldt merker en med gang hvis en blir mistrodd eller får kommentarer som: «Men du ser jo ikke syk ut». Jeg skjønner jo egentlig at det ikke er vondt ment, men en blir veldig var og overfølsom når en er i en slik situasjon.

Prioriteringer

– Hva skal til for å unngå å havne der du har vært en gang til?

– Jeg må lytte mer til meg selv og hva kroppen sier. Jeg må prioritere det som er viktig for meg og det som gir meg energi. Kommer den dårlige samvittigheten, så må jeg stå i det. Men det er klart jeg er redd for å komme tilbake 100 prosent og begynne å kjenne på de samme følelsene igjen.

Men nå vil Anja først og fremst se framover og legge tunge måneder bak seg.

– Selv om jeg kan være åpen om det jeg har vært igjennom, så vil jeg ikke grave meg ned. Det viktigste jeg har lært er at følelser ikke er farlig. Nå ligger følelsene mine svart på hvitt ute på bloggen min. Og det går helt fint. Min erfaring er at det kun fører positive ting med seg.