Kobolt i elbilbatterier

Gå direkte til

Fredsprisvinner Denis Mukwege har satt etterspørselen etter materialer som gull og kobolt på dagsorden. Kobolt fra Kongo brukes i dag blant mye annet i batterier til elblier, og arbeidsforholdene i koboltgruvene er forferdelige. Leverandørene bør bidra til endring i gruveforholdene, heller enn bare å slutte med kobolt.
Elbil. Nissan Leaf er Norges vanligste elbil, og batteriet er basert på litium-manganoksid, uten kobolt. Foto: Benjamin Rød, 2013

For en måneds tid siden arrangerte Skagerak Energi et frokostmøte med Bård Vegard Solhjell, som nå er generalsekretær i WWF, med temaet må vi velge mellom klima eller miljø? Utgangspunktet er at mange av klimatiltakene vi gjør for å redusere klimagassutslipp fører til naturinngrep. I Norge er f.eks. balansegangen mellom ny fornybar energi fra vind og vann og nedbygging av urørt natur en problemstilling.

Globalt er det mange andre utfordringer. En av disse er batterier, som vi nå bruker til nesten alt, men som trenger noen problematiske materialer, som fredsprisvinner Denis Mukwege trakk fram i sin tale. Batterier bruker vi for å elektrifisere transportsektoren, for å redusere klimagassutslipp. Vi skal ikke glemme at det også er store naturinngrep som følge av petroleumsutvinning, slik som oljesand i Canada, eller oljesøl i Nigerdeltaet.

Kongo er rikt på naturressurser, deriblant kobolt, som inngår i noen typer litium-ion-batterier. Slett ikke alle elbiler bruker kobolt i sine batterier, men poenget er ikke å henge ut noen som bruker det. I praksis er veldig mange materialer vi bruker til nesten alt knyttet til utnyttelse av mennesker og natur, om det er kobolt, kopper, nikkel, eller gull. I mange sammenhenger lukker vi øynene for dette. Men elbilrevolusjonen er en mulighet til å gjøre noe med det. Få har tenkt på om det inngår kobolt fra slavelignende virksomhet i Kongo i mobilen sin. Kanskje fordi vi tenker at det er så lite, kanskje fordi mobilen ikke er noe vi kjøper for å være miljøvennlige. Men elbiler kjøper vi for å være klima- og miljøvennlige, og da vil vi ikke at klimagevinsten skal være på bekostning av mennesker i Kongo, eller andre land som er rike på naturressurser.

Etter seminaret med Bård Vegard Solhjell om klima eller miljø spør jeg meg: Hvordan får vi til en elektrifisering av transporten, samtidig som vi setter fokus på menneskerettigheter og natur? Regnskogsfondet har en vellykket kampanje mot palmeolje i mat bak seg. Vi som forbrukere ble oppfordret til å legge press på produsentene for å få fjernet palmeolje i kjeks, sjokolade, og mye mer.

Utfordringen nå er annerledes. Vi vil ikke at folk skal slutte å kjøpe elbiler til produsentene har fått orden på hele råvarekjeden. Vi vil heller ikke at produsentene skal slutte å bruke kobolt. Det vi ønsker er gruvearbeidere får sikre arbeidsforhold, en akseptabel lønn, og at landene som har ressursene får glede av dem. Bilprodusentene og batteriprodusentene er i posisjon til å legge press på sine leverandører, og vi som forbrukere må si tydelig at vi vil ha elbilene, men uten utnyttelse av mennesker.

Det nederlandske selskapet Fairphone har som ambisjon å skape gjennomsiktige leverandørkjeder, og å utvikle mer bærekraftige produsenter av metaller og andre materialer. Det er et initiativ flere bør følge – ikke bare batteri- og bilprodusenter, men disse har et særlig ansvar fordi de er store, og har mulighet til det, og ikke minst fordi vi skal produsere mange flere elbiler i årene som kommer. Da må klima, miljø, og menneskerettigheter henge sammen.