Lytt til tekst
SØK MENY

Arkeologiske kulturminnetyper

Gå direkte til

Her har vi samlet beskrivelser av en del forskjellige kulturminnetyper. Disse er ganske vanlige i Vestfold. Det finnes naturligvis langt flere typer enn dem du kan klikke på i listen på denne siden.

Bautasteiner

En høy smal stein på et jordeBautasteiner står oftest ved sentrale skipsleder eller veifar, på gravhauger eller inne på gravfelt. Innsyn og utsyn er viktig for plasseringen. Bautasteiner er gravmarkører eller minnesteiner. I de få tilfellene hvor det er gjort utgravinger, ser det ut til at bautasteinene markerer enkle branngraver fra jernalderen.

Ved innføringen av kristen gravskikk rundt år 950-1050 e.Kr. forsvinner gravhaugen som gravminne og eiendomsmarkør, mens bautasteiner fortsatt reises som minnesteiner og eiendomsmarkører. Ved å reise steinen, reiser man også sitt arvekrav.

Boplasser

Boplasser er steder der mennesker har holdt til i kortere eller lengre tid. Der har de sovet, arbeidet, spist og lekt. Det de etterlot seg, forteller oss mye om hvordan de levde. Mange gamle boplasser synes ikke på bakken.

Steinalder

Steinalderboplasser blir oftest oppdaget ved at en arkeolog graver et såkalt prøvestikk, et hull i bakken, på et sted der det var fint å bo i steinalderen. Jorda fra hullet blir såldet. Etter såldingen ligger det igjen flintbiter eller annen type stein som har vært brukt til redskaper. Dette er bekreftelsen på at det finnes en boplass bevart på stedet. Enkelte ganger kan man også finne steinringer og ildsteder som viser hvor et telt har stått.

Arkeologen har gravd et prøvestikk. Denne skogsflaten lå ved en vik i steinalderen. Jorda siktes gjennom såldet. Rester av redskaper vil ligge igjen i såldet. Foto: Stefan Brunvatne.

Bronsealder og jernalder

Boplasser fra bronsealderen og jernalderen blir vanligvis funnet der det i dag er dyrket mark. Arkeologene fjerner matjorden, og rester av bygninger, kokegroper, ildsteder og gjerder trer frem. Fra jernalderen kjenner vi også til noen få grophus. De er gravd ned i bakken og ser ut til å være spesialiserte bygninger, for eksempel en type verksteder. I mange tilfeller viser gjenstandsfunn at grophusene har vært brukt til tekstilarbeid. Grophus er sjeldne.

Middelalder

Boplasser fra middelalderen og fremover har etterlatt seg spor som er synlige på bakken. Da ble en del bygninger lagt på grunnmurer eller syllsteiner. I dag ser vi dem som ruiner, overgrodde murrester eller voller. Områder med rydningsstein viser hvor det har vært åkrer. Da ligger gjerne boplassen rett i nærheten.

Nye letemetoder

De senere år har arkeologene tatt i bruk nye letemetoder.Ved hjelp av georadar og magnetometer finner de boplasser i dyrket mark uten å grave. Bakkeskanning fra fly kan også sette arkeologer på spor av boplasser som ligger i skog.

Bygdeborger

Bygdeborger ligger på koller som det er vanskelig å komme opp på og med god utsikt over den nærliggende bygd. De består som regel av enkle tørrsteinsmurer. Opprinnelig var de nok forsterket med palisader. Murene finnes fortrinnsvis mot den eller de sidene der det var enklest atkomst til toppen av kollen eller åsen. Huskonstruksjoner har man i enkelte tilfelle funnet rester av innenfor murene.

Bygdeborgene forklares vanligvis som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i jernalderen, dels som festningsanlegg i utkantene av de gamle riker. Det er vanskelig å være sikker på om dette stemmer for alle. Bygdeborgene kan også ha vært steder folk har søkt til ved bestemte religiøse handlinger.

Det er funnet mer enn 300 bygdeborger i Norge, særlig konsentrert om det sentrale Østlandsområdet, Sørvestlandet og Trøndelag. I Vestfold kjenner vi til 49 stykker. Det er bare i Hof og Svelvik kommune det ikke er kjent noen. Man antar at de fleste skriver seg fra romertid og folkevandringstid (0-570 e.Kr.).

Todelt bilde. Til venstre store steinansamlinger rundt en furu. Til høyre en lav mur slynger seg bortover en skråning. Åpen furuskog.

Båtdrag

Båtdragene var ledd i kommunikasjonssystemer der størsteparten av ruten gikk til sjøs, mens man visse steder dro båten over land. Det kunne være fra én fjord til en annen, mellom fjorder og elver eller fra ett vann til et annet, over smale og lave eid. Enkelte steder kunne strekningen komme opp i to-tre mil. Man kunne dessuten dra båter over store høyder på opp til 75 m.o.h. Båtene ble enten dratt på jordfaste, halvkløvde trestokker (lunner). Eller de ble trillet over runde trestokkker som lå på bakken.

Båtdragning ble kun gjort i de tilfellene dette var lønnsomt. Forholdet mellom arbeidet med å dra båten over land eller å seile/ro rundt, og eventuelt ta en risiko dersom det blåste hardt eller var urent farvann på det aktuelle stedet, ble nok vurdert i hvert enkelt tilfelle. Stedsnavn sammensatt med eid eller drag kan avsløre hvor det har vært båtdrag. På grunn av landhevingen kan de ligge som tørt land i dag.

Dyrkningsspor

Rydningsrøyser, åkerflater, åkerkanter, steingjerder, ardspor i undergrunnen og korn i pollenprøver vitner om forskjellige dyrkingsformer, redskaper og driftsmetoder. Jordbruket i vår del av landet går tilbake til yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Men dyrkningssporene vi kan se på bakken, er fra jernalderen, middelalderen eller enda senere tider.

Ofte er dyrkningssporene vanskelig å oppdage, spesielt hvis de ligger i skog. Da kan de være overgrodd av lyng og buskas. En åkerkant (kalles også åkerrein) er en jordvoll som i tidens løp blir dannet nederst i en skrånende åker. Den blir dannet ved at jorden siger nedover på grunn av pløying og naturlig erosjon. Åkerkanter kan være fra 10-20 cm inntil to meter høye og fra noen meter til flere titalls meter lange. De høyeste er enkle å oppdage.

Rydningsrøysene er lagt opp av løst sammenkastet stein. De har ingen fremtredende beliggenhet og kan være vanskelig å få øye på. Men finner du én, kan du straks begynne å lete etter flere. På åkerflater fra jernalderen kan det i tillegg til rydningsrøyser også ligge gravrøyser. Et trenet øye ser hva som er hva.

Åpen granskog. Mose og barnåler på skogsbunnen. Skyggefullt. En haugen med steiner delvis dekket av mose og barnåler ligger mellom trærne.

Graver

Gravfelt består av flere enn to gravhauger eller gravrøyser på samme sted om med innbyrdes avstand under 50 m. De er vanligvis fra jernalderen.

Todelt bilde. Til venstre en stor gravhaug med et søkk i toppen. Høstfarger. Til høyre stor gravrøys på rullesteinsstrand. Havet i bakgrunnen.

Gravhauger og gravrøyser

En gravhaug er bygd av jord eller en blanding av stein og jord. Gravrøyser er kun bygd av stein. Gravhauger og -røyser kan være runde, avlange, ovale eller trekantede. Rundt noen gravhauger løper en grunn grøft. Den kalles fotgrøft. Typen gravgaver som de døde fikk meg seg, varierer alt ettersom når begravelsen fant sted. Gravhauger og -røyser er fra bronse- eller jernalderen.

Todelt bilde. Til venstre gravrøys i granskog. Havet skimtes i bakgrunnen. Til høyre gravhaug med steiner langs kanten i åpen vårskog.

Hauger som ikke er gravhauger

Mange hauger inneholder ikke spor av graver. Ofte omtales de som tomme minnehauger reist over noen som døde langt hjemmefra, såkalte kenotafer. De forstås altså som graver selv om ingen funn bekrefter det.

Gulatingsloven forbyr å bygge haug. Forbudet står i bolken om blot og ikke i bolken om gravferd. Det er en språklig pekepinn om at haugene var bygd også for andre formål enn graver. De kan være:

  • åsted for rituell kommunikasjon mellom levende og døde
  • portaler til andre dimensjoner
  • knyttet til hyllinger av konger eller frafallelse av kongeverdighet
  • tingsteder
  • forbundet med veier, veikryss og grenser i landskapet
Flatmarksgrav

Flatmarksgraver synes ikke over bakken. Inne i dem kan man finne menneskeknokler, gravgaver, steinheller, steinpakninger og rester av gravgaver. De kan også være tomme fordi alt er forsvunnet gjennom årenes løp. De er vanligvis fra yngre jernalder.

Branngraver

Branngrav er en fellesbetegnelse for graver med rester etter likbrenning. Når rester fra hele likbålet, aske, kull, brente ben og brente gravgaver er samlet i små groper i jorda, kalles graven for branngrop. Når de brente bena er plukket ut fra restene av likbålet og lagt i en urne sammen med ubrente gravgaver, kalles graven for urnegrav. Branngraver kan ligge under flat mark, i en gravhaug eller i en gravrøys.

Gravkammer/gravkiste

Store steiner danner et rektangel i en haug. Skog.Et gravkammer/gravkiste er en grav med steinkiste, kammer eller rammekonstruksjon i tre. De er vanligvis fra yngre steinalder.

 

 

Steinkretser og steinsetninger

Steinkretser og steinsetninger er graver fra jernalderen. I de få som er undersøkt, ligger det enkle branngraver. De varierer i størrelse og finnes både med og uten stein i midten. Antallet steiner varierer. Oftest er det oddetall, gjerne med syv eller ni steiner i kretsen. Det kan ligge tallsymbolikk i antallet.

I folketradisjonen ble steinsetninger kalt for tingkretser, tingsteiner eller dommerringer. De finnes nemlig som oftest på store gårder som i eldre tider hadde regional betydning som senter for politisk og religiøs makt. Man antok at de var knyttet til Tinget som politisk, juridisk og religiøst samlingssted, og at de skulle ha fungert som innvidde steder hvor handlinger som tvekamper og domsavsigelser fant sted. I Sverige er det kjent at slike steinsetninger ble brukt til rettsforhandlinger på 1600- og 1700-tallet. Folketradisjonen kan skrive seg fra dette.

Steinsetningene på Istrehågan fotografert rett ovenfra. Til venstre skog. I midten en stor steinsetning.

Gårdsanlegg

Betegnelsen gårdsanlegg brukes vanligvis om rester av gårder fra jern- eller middelalder. De kan bestå av ruiner hustufter, rydningsrøyser, åkerflater, gravhauger, fegate og gjerder. Mange av jernalderens gårdsanlegg på Østlandet ligger der det er dyrket mark i dag. Vi kjenner til noen få gårdsanlegg fra middelalderen. De fleste av dem ligger i skog. De kan også kalles ødegård.

Helleristninger

Helleristninger (også kalt bergkunst) er figurer som er slipt, hugget eller risset inn på bergflater. Enkelte steder finnes de også på steiner. De fleste forskere er enige om at hellerisningene ble laget og brukt i en rituell sammenheng.

I Norden skiller vi mellom veideristninger fra eldre steinalder (10000-4000 f.Kr.) og jordbruksristninger fra yngre steinalder og fremover (etter 4000 f.Kr.). Bergkunst er et verdensomspennende fenomen.

Veideristninger

Veideristningene viser naturtro eller mer stiliserte motiver av dyr som rein, hjort, elg, bjørn, vadefugl, hval og fisk. Geometriske og abstrakte figurer opptrer også blant motivene sammen med enkelte menneskefigurer. Flere av dyrene har vært byttedyr. Interessant nok viser beinmateriale fra den samme tiden at ikke alle viktige byttedyr ble avbildet. Ristningene knyttes gjerne til jaktmagi, religion, ritualer eller markering av territorier. Det er ikke funnet veideristninger i Vestfold.

Jordbruksristninger

De viktigste motivene blant jordbruksristningene er skålgroper og skip. Øvrige motiver er stridsvogner, sverd, økser, skjold, lur (instrument), ard, hester, okser og slanger. Sol- og hjulfigurer, spiraler og hakekors finnes også.

Rødmalte helleristninger på grå bergflate. Ristningene er spiraler med bein og hode. Ser ut som enkle menneskefigurer.

Det finnes også scener med menneskefigurer sammen med skip, plog, i kamp med sverd og skjold, som lurblåsere med mer. Menneskefigurene kan ha forskjellige kjennetegn som overdreven fallos, hestehale eller horn.

Skålgroper

Skålgropen er den vanligste helleristningen vi har i Skandinavia. Det er en rund fordypning med en diameter på mellom fire og seks cm. Skålgropene finnes som eneste motiv eller sammen med andre motiver. Rene skålgropfelt finner vi først og fremst i seterområder. Fra nyere tid vet vi at det ble ofret smør i skålgropene i seterområder. Skålgroper forekommer også i forbindelse med graver fra jernalder og gravsteiner fra middelalder. De fleste jordbruksristningene i Vestfold ligger i sørfylket.

En mann tegner opp skipsfigurer på en bergflate med kritt. Det er mørkt. Lys kommer inn fra høyre.

Huler og hellere

Huler er lukkede rom inne i selve berget. Hellere er overheng i berget. De har tak, men ikke sidevegger. Hellere dannes også i ur og ved store steinblokker.

De fleste gamle boplasser i Norge ligger under åpen himmel. Det gir svært dårlige bevaringsforhold for beingjenstander, skinn, skjeletter og rester etter måltider. Dette gir oss et skjevt bilde av en fortid der de aller fleste gjenstander var lagd av bein, skinn og tre. I dag er kun avfall og gjenstander av stein bevart. I hulene er det derimot gode bevaringsforhold. Og de fleste beinredskaper som kammer, fiskekroker, harpuner, nåler m.m. er funnet nettopp i huler.

Opplevelsen og bruken av huler og hellere har variert i forhistorien. Folk bodde i dem under korte opphold eller fast året rundt. De ble også brukt til gravleggelser, smier og kult- og offerplasser. I noen store huler er det også kjent hulemaleri. Mange skjelettfunn fra steinalderen kommer fra huler og hellere. I mytene knyttes mørke huler og hellere til jotner, dverger og dødsriket.

En bergflate ligger beskyttet under et bergfremspring.

Jakt- og fangstanlegg

Fangstgroper

Ble brukt til fangst av hjortevilt. De er gravd ned i bakken. I fjellet finnes det også dyregraver som er murt ned i bakken. Gropene er én til to meter dype og ofte omgitt av en jordvoll. Da de var i bruk, var de traktformet og med en kasse i bunnen. Under fangsten ble gropene dekket med kvister, mose og lyng så de ikke skulle være synlige.

Fangstgroper kan ligge alene eller være del av et fangstanlegg. Rein, elg og hjort har faste bevegelsesmønstre. Så gropene ligger der de naturlig beveger seg under beiting eller på vår- eller høsttrekk.

Det er en omfattende jobb å bygge store anlegg. Arkeologene antar at de ble anlagt og drevet under en felles ledelse som også sto for slakting, transport og omsetning av kjøtt, skinn og gevirer. Store fangstanlegg settes i sammenheng med jern- og middelalderens etablerte jordbruksbygder. De første skriftlige kildene, middelalderlovene fra 1100- og 1200-tallet e.Kr., viser til strenge driftsrettigheter.

Fangstgroper for storvilt er kjent i bruk minst 6000 år tilbake i tid. I innlandet er de i bruk frem til 1600–1700-tallet da de utkonkurreres av geværet.

Buestillinger

Buestillinger er halvsirkler eller sirkler med opplagt stein hvor en jeger kan skjule seg inntil byttedyrene er kommet på skuddhold. Opprinnelig var de brukt av jegere med pil og bue, spyd eller kastetre. De blir fortsatt brukt under jakt i våre dager. De fleste buestillingene ligger i høyfjellet og er knyttet til reinsdyrsjakta. I skog kan man ha bygget tilsvarende konstruksjoner i tre for jakt på elg og hjort, men de vil ikke ha etterlatt seg spor.

Buestillinger i fjellet ligger ofte ved trange passasjer, ved elve-/vannkryssinger eller ved snøfonner langs reinens trekkruter. Reinsdyra er vare for bevegelser og har svært god luktesans. Vindretningen og det å kunne se dyrene uten å selv å bli oppdaget var avgjørende for om jakten skulle bli vellykket eller ei. Ble dyrene først skremt, kunne de flykte flere kilometer før de igjen roet seg. Når jegrene var på skuddhold, var det avgjørende at de løsnet skudd samtidig. De fikk neppe sendt av gårde mer enn én eller to piler hver før flokken var borte. Buestillinger opptrer enkeltvis eller i store samlinger på flere hundre.

Mennesker jaktet på reinsdyr med pil og bue og spyd i over 11000 år. Buestillingene har nok vært brukt gjennom hele forhistorien. Ettersom de kun er bygd av stein på stein, er de nesten umulig å tidfeste. Buestillinger er svært sjeldne i Vestfold.

Ulvestuer

Ulvestuer virket på samme måte som fangstgroper for hjortevilt: en tildekket grop som viltet falt ned i og ikke kunne komme opp fra. Men de er jevnt over større og runde, fire-, seks-, eller åttekantet. Innvendig hadde de enten en trekonstruksjon eller en steinmur. Midt i var det en stolpe der man kunne feste et levende åte (gjerne en hund).

Ulvestuene ligger som regel rett utenfor innmarken. De fanget ulver som trakk ned mot tunene og husdyrene om vinteren. Ulvestuene ligger alltid alene og ikke i samlinger som fangstgroper for hjortevilt.

Ulv er ett av få dyreslag som man bevisst forsøkte å utrydde før i tiden. Alle metoder var tillatt. Noen av dem var spesielt stygge. Spisse små trenagler, glass eller gift ble lagt inn i frosne kjøttboller og lagt ut som åte. Ulven spiste kjøttbollene og fikk etter hvert store skader på tarmene og magesekken når naglene, glassbitene og giften tinte frem. Døden ble langsom og smertefull. Kongen forbød etter hvert bruk av gift. Giften drepte nemlig også mange gauper, og den verdifulle gaupepelsen var det kongen som rådde over.

Prester og embetsfolk sto bak organisert rovdyrbekjempelse med gift og finansierte innleide jegere på 1700-tallet. I Hedmark ligger påfallende mange ulvestuer på embetsgårder, prestegårder og lensmannsgårder.

Ulvestuer er hovedsakelig kjent fra Østlandet. Bare to-tre stykker er undersøkt av arkeologer. De er datert til 1600- og 1700-tallet. I 1733 ble det innført skuddpremie på ulv. Det var også den siste fasen for bygging og restaurering av ulvestuer. På midten av 1800-tallet var geværjakt og bruk av gift blitt så effektivt at den norske ulvestammen ble knekt, men ulvestuene var da for lengst gått ut av bruk. På svensk side ble de brukt lengre opp i tid. I Vestfold vet vi om to ulvestuer.

Tegning av en ulv som nærmer seg et hull i bakken. Hullet er kledd med stående planker.

Åpen skog med mye tørt løv på bakken. Et stort, mosegrodd hull i skogsbunnen. Voll rundt.

Jernproduksjonsanlegg

I Norge begynte folk å lage jern av myrmalm i de siste århundrene før Kristi fødsel.

I starten bygde man store ovner der ved og malm ble lagt lagvis. Under brenningen ble avfallet liggende igjen i en stor blokk i bunnen av ovnen. Avfallet kalles slagg. En verdifull jernklump lå igjen da slagget var skilt ut. På 600-tallet e.Kr. begynte man å bygge mindre ovner hvor man brukte malm og trekull. Nå ble slagget tappet ut av ovnen vía et hull i bakkenivå. Tappeslagganleggene brukes i yngre jernalder og i middelalder, men forsvinner nesten etter svartedauden på midten av 1300-tallet.

Det er bare funnet en håndfull jernproduksjonsanlegg i Vestfold. Flere av dem er usikre, og noen kan være smier og tjærehjeller (steder der det er laget tjære).

Arkeologene strever med å sette jernvinneanlegg inn i "tradisjoner" for å få overblikk over de store linjene. Hvor i landet ble det laget jern og når? Er det spor av kontakt mellom landsdeler? Og hvor ble jernet fraktet ut og solgt? En teori kan også være at noen jernvinnebygder var spesialiserte og leverte jern til omkringliggende regioner, og at det forklarer hvorfor vi ikke har funnet mange anlegg i Vestfold.

To menn sitter på bakken på hver sin side av en leirsylinder. Begge bruker blåsebelger.

En mynt ligger på bakken blant slagg og jord.

Kokegroper

Kokegroper er de vanligste kulturminnene i Vestfold. De er fra en halv til tre meter i diameter og kan være runde, ovale eller firkantede. Det vanligste er runde groper med en meter i diameter. Kokegropene opptrer én og én, noen få ved siden av hverandre eller i samlinger på opptil 700 på samme sted.

kokegroper

Kokegroper finnes i dag gjerne i dyrket mark og oppdages når arkeologer fjerner matjorden. De ses som mørk jord i et lysere jordlag. Den mørke fargen stammer fra kull.

Kokegropen var bronsealderens og jernalderens "komfyr". Man lagde et hull i bakken og fyrte opp et bål som varmet opp steiner. Når flammene var dødd ut, la man for eksempel kjøtt eller fisk mellom dem, lukket igjen gropen og lot maten "koke" til den var klar. De fleste arkeologer tror at store samlinger med kokegroper ble brukt i viktige førkristne kulthandlinger. Kokegroper er oftest fra eldre jernalder (500 f.Kr.-570 e.Kr.), men de eldste er fra bronsealderen (1800-500 f.Kr.)

Flyfoto av arkeologisk utgravningsflate. Mange mørke sirkler på flaten, de er kokegroper. Lågen til venstre. Et belte med trær mellom Lågen og utgravningsfeltet. Nederst i bildet E18.

Nausttufter og båtstøer

Nausttuftene er spor etter bygninger som har rommet alt fra småbåter til de største vikingskip. De har voller av jord og stein. Lengde og bredde var avpasset etter båten.

Nausttuftene ligger som regel vinkelrett på strandsonen. Landhevningen etter siste istid hjelper oss å datere dem. Dess høyere de ligger over havet, dess eldre er de. Dette må man huske på når man skal lete etter gamle naust. Bare noen få nausttufter fra jernalder er oppdaget i Vestfold.

Gressgrodde voller omgitt av tett, lav løvskog.

Båtstø

En båtstø er et ryddet område i fjæra eller strandsonen. Det ga plass til å trekke båten langt nok opp til at den kom ovenfor flomålet. Båtstøene synes som to mer eller mindre parallelle steinrekker i passelig avstand fra hverandre. For å lette opptrekket, ble det ofte lagt lunner på tvers av trekkretningen.

Dette universelle kystkulturminnet har endret seg lite gjennom århundrene. Likevel er det viktig å være oppmerksom på at båtstøer som ligger i vegetasjonssonen kan være svart gamle. De kan også lett forveksles med nausttufter. Båtstøer kan være en god ledetråd ved søk etter nausttufter

Tjæreproduksjonsanlegg

Tjære har vært fremstilt på flere forskjellige måter. Felles er at man brukte tyrived (røtter fra furutrær) som råstoff.

Tjæremile

Milen er en svakt traktformet grop. I innlandet ligger milene på tørr undergrunn og mot kanten av en bakkeskråning. De har en diameter på fire til åtte meter.

I enkelte tilfeller ble én halvdel gravd inn i en bakkekant, mens den andre halvdelen ble bygd opp som en konstruksjon av tre eller stein. Disse milene kalles tjærehjell. Gropa som ble skapt, skrånte inn mot et hull i midten. I gropa ble det stablet opp tyrived i en halvkuleform. Tyriveden ble så dekket med torv. Bunnen kunnes dekkes med et lag bjørkenever. Det sikret at tjæren lett kunne renne ned i hullet i bunnen. Fra hullet i bunnen rant tjæren først inn i en uthulet stokk og deretter ned i en beholder som var plassert i bakkekanten nedenfor mila.

Myrmiler

Myrmilen regnes for å være den eldste typen tjæreproduksjonsanlegg. Den er dokumentert tilbake til slutten av jernalderen, men kan godt være enda eldre.

En svak traktform ble gravd i myr. I midten ble det gravd et dypt hull ned i myra. Hullet fyltes naturlig med vann, og det ble lagt en plattform av planker over trakten. Oftest var to runde tverrliggere fundamentet for en rund plattform av halvkløyvinger eller planker. Plankene ble plassert slik at det var åpning mellom dem. Da kunne tjæren dryppe ned i vannet i hullet under dem. Oppå plattformene bygde man opp en vanlig mile med tyrived og dekket den med myrtorv. Etter brenningen ble restene av mila fjernet, og man kunne øse tjæren opp av den vannfylte gropa.

Disse milene er ofte godt bevart. Man kan treffe på dem når man grøfter i myr. De rapporteres med jevne mellomrom feilaktig inn som kavlebroer.

Tjæregrav

En tjæregrav eller tjæregrøft er en variant av en mile. Dette er en forholdsvis enkel form for produksjonsanlegg, godt egnet for småproduksjon. De kan være svært gamle.

I en bakkeskråning ble det gravd en avlang grøft. Lengde og bredde varierte. Grøftens bunn ble dekket med stokker, sand og et lag never. Så ble tyrived stablet opp i grøften. Alt ble deretter dekket med torv. I forkant av grøften ble det gravd et hull til oppsamling av tjære i tønne eller bøtte. Tjæregraven ble tent i toppen og brant seg sakte nedover.

Tjæreovn

Tjæreovnen er bare kjent fra 1600-tallet og fremover. Tjæreovnen skiller seg fra de andre anleggstypene ved at tyriveden ikke ble utsatt for direkte varme. I sentrum av ovnen ble det bygd et kammer av stein eller tegl som ble tettet med leire. I dette kammeret ble tyriveden stablet. Utenfor kammeret var det et brennkammer der brennveden ble stablet. Avtrekk fra brannkammeret ble regulert gjennom kanaler. Tjæren ble ledet ut fra det indre kammeret i ett eller flere rør.

Tjæregryte

Teknikken er forholdsvis ny og fikk en oppblomstring under andre verdenskrig. Tjæregryte er en forenklet tjæreovn til småskalabrenning. En stor jerngryte ble fylt med tyrived og snudd opp ned på en svakt hellende bergflate. På bergflaten kunne det være meislet inn renner for å lede tjæren. Gryta kunne også legges på en stor steinhelle, gjerne med et lite hull i midten under gryta. Kanten rundt gryta ble pakket med leire og sand slik at ilden ikke kom i kontakt med veden. Over og rundt gryta ble det stablet ved, når den ble brent, rant tjæren ut.

Tre personer ser ned på en bergflate med innrissede striper.

Veier og veiminner

Fordypninger i skogbunnen

Hulveier

Hulveier er gamle veier med et karakteristisk u-formet tverrsnitt. Formen er resultat av mange års erosjon og slitasje gjennom nedbør, vannsig og bruk. Hulveier som ligger i skråninger, utvikler seg til bekkesig når det regner. For et utrenet øye kan det være vanskelig å se forskjell på naturlige bekkesig og hulveier.

Vanligvis er bare korte stumper bevart. De tydeligste ligger i skråninger. Der ser man ofte flere løp ved siden av hverandre som tilsammen danner en slags vifteform. Dette kommer av at hvis en hulvei ble for bløt til å ri eller gå på, la man et nytt løp ved siden av - akkurat som vi gjør på skogsstier i dag. Der terrenget flater ut, samler de seg til ett løp igjen. I flatt terreng trenger ikke hulveien ha etterlatt seg synlige spor i det hele tatt.

Hulveiene varierer i bredde og dybde. De kan være dype som raviner, eller små og uanselige som stier. Størrelsen henger ikke nødvendigvis sammen med veiens betydning i fortidens ferdselsmønster. En kraftig hulvei kan ha fått sin form på grunn av terrengets sterke helling eller fordi underlaget er svært mykt.

Hulveiene er altså dannet gjennom slitasje og erosjon. De er ikke bevisst konstruert, men de kan være reparert. Likevel er det svært få spor etter vedlikehold.

I 1998-2000 gjennomførte vi Hulveiprosjektet. Her finner du rapporten (vfk.no).

Kavlebroer

Kavlebroer er enkle trebroer over myr eller bløt mark. De hviler fullt og helt på terrenget. Vanlige broer hviler på peler, spenner over et elveløp og er festet til terrenget på begge sider eller hviler på brokar i elveløpet.

I noen tilfeller var det meningen at kavlebroene skulle føre ut i myrer. Da kunne folk komme til torva eller legge ned offer i myra. Noen kavlebroer fungerte også som adgang til åpent vann.

Landskapets naturlige stengsler og hindringer gjorde det vanskelig å bygge veier. Fra steinalderen til jernalderens slutt ble det derfor i Nord-Skandinavia først og fremst bygd veikonstruksjoner der det var helt nødvendig, for eksempel i et myrlendte partier, ved bekker og elver eller over vann.

Lav, reist stein med inskripsjoner. Skog.

Noen steder finnes det kavlebroer, risveier og stein-/hellelegginger i tillegg til gangsteiner.

Vadesteder

Vadesteder ligger der en sti eller vei krysser en bekk eller elv, der det ikke er for dypt til å gå over og der en rytter kan krysse uten at hesten legger på svøm. Det er gjerne lagt ut en steinrekke til å gå tørrskodd på eller trestokker tvers over vannløpet.

Veimerker

Reiste steiner og varder eller varp i stein er satt opp som veivisere langs ferdselsårer. Fra middelalder finnes skriftlig dokumentasjon på denne type merking, men slike veimerker har trolig vært i bruk langt tilbake i forhistorisk tid.

Rodesteiner

en stein med skrift langs veikantenI tidligere tider var veivedlikeholdet fordelt mellom gårdene. Bøndene var lovpålagt å holde veien åpen, og hver gård hadde ansvar for sin strekning (rode). Rodesteinene kunne stå oppreist som et skilt langs veien og vise rodenummer, lengde, rodenavn og gårds- og bruksnummer til den gården som skulle utføre vedlikeholdet.

 

Veter

Varder, veter og bauner var ferdig oppstilte bål plassert på høyder i terrenget. De var del av et varslingssystem basert på lyssignaler og ble brukt til å mobilisere leidangen, det norske forsvarssystemet i middelalder. I noen tilfeller har høyden der veten står, et navn sammensatt med vete. På grunn av den strategiske beliggenheten, ligger det også på flere av høydene bygdeborger.

Fallossteiner

Fallossteiner kalles ofte "hellige hvite steiner". De kan stå for seg selv, oppå gravhauger eller ligge inne i gravhauger. De få som er datert, ligger i perioden 400–600 e.Kr. De hellige hvite steinene er hugget i hvit kvartsitt, marmor eller annen lys bergart. Fallosformen gjør det nærliggende å tenke på fruktbarhetskultus. Og i førkristen tid var det en nær kobling mellom fruktbarhetskult og dødskult. I eddadiktet Gudrunkvida heter det: Eg vil alle eidar sverja ved heilage steinen, den skire kvite...

Koblingen mellom fruktbarhet og død og eddadiktet som forteller om edsavleggelse, viser litt av den komplekse forestillingsverdenen som ligger bak fallossteinene.

 

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?