Lytt til tekst
SØK MENY

Andre verdenskrig

Gå direkte til

Et av de svarteste kapitler i europeisk historie har etterlatt seg mange vitnesbyrd i Vestfold.

Vestfold under okkupasjonen

Vestfold hadde mange sjøfolk ute da annen verdenskrig brøt ut i september 1939. Flere havnet i tyske og japanske fangeleire, andre gikk inn i allierte styrker. Det var usikre tider for familien hjemme. Natt til 9. april kom den tyske okkupasjonsmakten inn Oslofjorden. Horten med Karljohansvern var viktigst for tyskerne å besette. På Karljohansvern lå Marinens hovedstasjon og nøytralitetsvernets hovedkvarter for 1. Sjøforsvarsdistrikt. Nøytralitetsvern innebar at Norge var nøytrale, men hadde et forsvar mot fiendtlige angrep.

Horten og Karljohansvern ble tatt om morgenen 9. april. Rauøy og Bolærne skulle forsvare innseglingen, men etter kamper måtte man gi tapt. Bolærne ble bombet. Utpå kvelden den 10. april ble Bolærne oppgitt og det var slutt på stridighetene i Vestfold. Disse to militæranleggene var viktigst for tyskerne i første omgang. Det tok flere dager før resten av fylket ble tatt.

I tur og orden besatte tyskerne fylkets administrative sentra, de store bedriftene, fylkets aviser og overtok kontrollen over kommunikasjonsmidlene. Det meste av dette fantes langs kysten. I den neste fasen av krigen var Larvik kanskje Norges viktigste by for tyskerne. Larvik ble da transitthavn for tyskernes ettersending av tropper og materiell til Norge. Det tyske sikkerhetspolitiets distriktskontor ble lagt til Larvik i 1940. Matmangelen merket folk for alvor fra 1941. Forsyningssituasjonen forverret seg så lenge krigen varte. I byene ble det delt ut danskesuppe og svenskesuppe til skolebarn. Dette var hjelp fra Danmark og Sverige gitt gjennom sanitetsforeninger og Røde kors.

Det var to hovedgrunner til at Hitler tok Norge. Den tyske marinen ville ha baser i Norge slik at tyske krigsskip enkelt kunne gå ut i Atlanterhavet. Men det var også viktig å få kontroll over eksport av svensk jernmalm som ble skipet ut over Narvik. Jernmalm var viktig for den tyske våpenindustrien.

Tysk byggevirksomhet

Tyskerne satte umiddelbart i gang med å bygge brakkeleire til soldater. I 1941 ble byggearbeidene ennå mer omfattende da Hitler bestemte at det norske kystforsvaret skulle styrkes. I sørfylket fantes det nærmest ikke kystfestninger og det ble anlagt nye fort på Oddane ved Nevlunghavn, Rakke ved Stavern og Vesterøya (Folehavna) i Sandefjord. I 1943 ble det anlagt fort på Malmøya.

Den tyske satsningen på styrking av kystfort førte til at det tyske nærværet først og fremst føltes for befolkningen langs kysten.Mange forsvarsverk er vernet for fremtiden.

I 1942 ble det bygd fangeleir for der Berg fengsel ligger i dag. Den eneste krigsfangeleiren i Norge som var drevet av nordmenn. Leiren ble opprettet i 1942 av det NS-kontrollerte Statspolitiet. Den var interneringsleir for jøder og politiske motstandere. 227 jødiske menn ble deportert fra Berg til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. Bare syv av dem vendte hjem igjen da krigen var over.

Her kan du lese mer om Berg interneringsleir:

"Quislings hønsegård" på Berg (riksantikvaren.no)

"Det angår også deg". Holocausts nedslag i Vestfold. (vestfoldarkivet.no)

I tillegg til dette ble det anlagt mange russerleire hvor sovjetiske soldater tatt på østfronten ble plassert. De sovjetiske soldatene var tvangsarbeidere for tyskerne. 

Bombeangrep

Det største bombeangrepet i Vestfold var på Vallø helt på slutten av krigen. Den 25. april bombet de allierte Vallø. Ikke bare var det oljekompani på Vallø, men tyskerne hadde opprettet en forsøksstasjon for snorkelubåter der. Dette var ubåter som slapp å gå til overflaten når dieselmotoren skulle ha luft. Bombingen på Vallø førte til at over 50 norske sivile omkom. Mange bolighus ble bombet og hele familier døde.

Sort hvitt bilde av havnen på Vallø, det ligger smadrede rester av hus overalt

Vallø etter bombeangrepet helt på tampen av krigen.

Fred

Frigjøringen av Vestfold foregikk rolig og udramatisk. NS medlemmene ble internert på Berg og Gresfrud i påvente av rettsoppgjøret etter krigen. Det var lite selvjustis, men kvinner som hadde vært sammen med tyskere (tyskertøser), fikk unngjelde. Mange steder ble de skamklipt og kjeppjaget til spott og spe. Tyskertøsene ble internert på Grefsrud i påvente av rettsoppgjøret. Selve landssvikoppgjøret var ferdig i 1947 for Vestfolds del. Ingen ble dømt til døden, men ledelsen og enkelte vakter fra Berg fikk harde straffer. Ved krigens slutt var omkring 450 000 tyskere i Norge. 50–100 000 av dem var sivile. Resten betjente ulike stridsanlegg.

Motstand

Motstand mot okkupasjonsmakten foregikk som holdningskamp og som sabotasje av ulik art. Ulike lokale militære motstandsgrupper ble organisert allerede sommeren 1940. Milorg reorganiserte seg 1942 slik at dette ble en mer helhetlig organisasjon som drev ulik type motstandsarbeid. Etter landgangen i Normandie i 1944 var alliert seier i sikte. Den tyske okkupasjonsmaktens regime fikk sterkere preg av terror og nådeløs undertrykkelse i Norge. Samtidig fikk den norske motstanden mer militær form og de illegale hjemmestyrkene ble utstyrt med våpen fra de allierte gjennom mange hundre flyslipp. Motstandsbevegelsen drev økt sabotasje.

En liten hytte midt i skogen, en fallskjerm og noen klær henger til tørk utenfor

I en liten hytte i skogen ved Hvarnes holdt en del av motstandsbevegelsen i Vestfold til. Hytta het Majorstua og den er restaurert av ildsjeler. Her et bilde fra krigens dager med en fallskjerm til tørk utenfor hytta. Foto: Tor Bjørvik's fotoarkiv

 

Krigsseilere

1333 vestfoldinger mistet livet i løpet av krigsårene. Dette er mer enn dobbelt så høy dødelighet pr 1000 innbyggere som i landet for øvrig. Dødstallene var særlig høye i kystkommunene ettersom mange vestfoldinger var sjømenn da krigen brøt ut. De ble krigsseilere. De som overlevde, kom ikke hjem før krigen var over.

I Stavern ligger Minnehallen, Norges nasjonale minnesmerke over krigsforliste norske sjøfolk fra begge verdenskrigene.

Her kan du søke etter personer og skip på nettsidene deres (minnehallen.no).

Andre verdenskrigs kulturminner

Mellom 2015 og 2018. Har Kulturarv kartlagt Krigens kulturminner i Vestfold.

 

Atlanterhavsvollen
Mange steder i Vestfold ligger rester av Atlanterhavsvollen (Festung Norwegen). Dokumentasjonen av den er i dag mangelfull.

I samarbeid med historielag, foreninger og enkeltpersoner kartlegger vi nå flest mulig av sporene etter Atlanterhavsvollen. Atlanterhavsvollen var Hitlers gigantiske festningsprosjekt mot de allierte langs atlanterhavskysten. Det besto av 1500 kystfort og strakk seg 2.685 km fra Frankrike via Belgia, Nederland, Danmark og videre nordover langs norskekysten mot Russland.

I Vestfold var byggevirksomheten intens gjennom krigsårene. I sørfylket bygget okkupasjonsmakten flere nye kystfort, mens andre festningsverk ble bygget ut og forsterket. Mellom kystfortene lå tusenvis av militære støtteanlegg, feller og skjulte løpeganger.
Krigsfangeleirer og -gravplasser
10-15 steder i Vestfold finnes rester av gravplasser for utenlandske krigsfanger. Denne delen av fylkets historie er kun delvis kjent og delvis dokumentert. Våre arkeologer skal kartlegge disse kulturminnene. Vi vil gjerne ha kontakt med øyenvitner.

5,7 millioner sovjetiske soldater ble tatt til fange under Hitlers ekspansjonspolitikk. 3,3 millioner døde. 100 000 sovjetiske krigsfanger havnet i Norge. 14 000 døde her. De kalles ofte "russerfanger", men halvparten av dem var andre nasjonaliteter. Krigsfangene bygde festninger, veier, hugde ved, brøyt stein og jobbet på bryggene. Mange døde under umenneskelige forhold.

Ved frigjøringen var det 2101 russiske krigsfanger i Vestfold. Drap forekom. Dette er tabubelagt.

 

Viktig satsingsområde

Satsing i Vestfold og på landsbasis
Prosjektet er politisk forankret i Strategisk kultur- og idrettsplan 2015-2018. Du finner planen her.
Her kan du lese mer om den landsdekkende satsingen på Riksantikvarens nettsider (riksantikvaren.no)

Fangeleir sett fra sjøen. Til høyre skjul med runde tak, til venstre bygninger. Et vakttårn på bakketoppen i bakkant.

Bildetekst: På øya Mellom Bolæren lå en fangeleir og en gravplass for krigsfanger. Foto: Carl Fredrik Christensen, Milorg. Gjengitt etter tillatelse fra Carl Ove Christensen.

 

Krigsminner ved Lågen

- Denne sperrestillingen er unik. Det er bare her vi vet om med en stridsbunker og en mannskapsbunker på ett og samme sted, sier Yngvar Halvorsen. Sammen med Rune Sørlie og Per Erik Olsen kartlegger han krigsminner i Vestfold fylkeskommunes prosjekt Andre verdenskrigs kulturminner. Bunkerne ligger ved Katteberget, der Lågen renner ut i Larviksfjorden.

Tilpasset terrenget

Bunkerne utenfor de store kystfortene som Bolærne fort, Rakke fort, Vesterøen fort og Oddane fort er vanligvis tilpasset terrenget og ikke bygget etter standardmål for tyske bunkere. De kalles «Oslofjordtype».

Stridsbunkeren er antagelig bygget i 1942. Den har tre skyteskår. Mannskapsbunkeren har en gang og et rom, begge med buet tak som gjør dem sterkere. Den har også skorstein til en vedovn slik at soldatene kunne bo inne i eller søke ly her under flyangrep. Tak og vegger er bygget av armert betong i en meters tykkelse.

Bygget i starten av krigen

-Betongen holder høy kvalitet, og det er ståldører av norsk fabrikat her. Det viser at bunkerne ble bygget tidlig i krigsårene, sier Per Erik Olsen. Det var i det hele tatt mye byggeaktivitet i Larvik fra 1941 og fremover. De historiske kildene forteller at det ikke fantes arbeidsledighet.

Skulle beskytte mot alliert invasjon

I slutten av 1941 og i 1942 fikk alle forsvarsområdene i Norge ordre om å befeste kysten og gjøre seg klar for en invasjon. Larvik og Lista ble ansett for å være spesielt aktuelle på grunn av det flate terrenget på innsiden av kysten. Hitler så for seg at en alliert invasjon kunne være nært forestående på grunn av de ulike angrepene foretatt av britiske og noen norske kommandosoldater mot Måløy og Lofoten.

Bunkerne ved Katteberget dekket utløpet av Lågen. Dette var et mulig invasjonssted ettersom det var tilgang til vei, jernbane og en god havn som lå lett tilgjengelig ut mot havet, forklarer Rune Sørlie. Havnen var viktig for skipstrafikken til Danmark og Tyskland. Strategisk sett var området viktig for tyskerne, og de fryktet at en invasjon kunne komme her.

MAZA

Det var tysk våpenproduksjon på Langgrunn 2,5 kilometer sør for Horten sentrum. 

mennesker foran en portal av tre, militærkjøretøy og et tog har kollidert

Et tog har kollidert med en tysk militærtransport med ammunisjon ved inngangspartiet til MAZA (foto: Egil Bexrud).

Området på Langgrunn kalles den dag i dag MAZA. Forkortelsen står for Marine Artillerie Zeug Amt Horten. 

Produksjon av tysk krigsmateriell

I 1940 tok tyskerne grunn fra gårdene Vold og Eik og etablerte MAZA. Her ble det produsert krigsmateriell til den tyske krigsmakten frem til 1945. Det var også flere bygninger for lagring av ammunisjon.

Området var stengt med gjerder, piggtrådsperringer, minefelt, utkikkstårn og kanonstillinger og var strengt bevoktet. Ingen nordmenn slapp inn. Nærheten til Karljohansvern og jernbanen for frakt var antakelig viktig for lokaliseringen.

Hitlers plan

I Det tredje riket var det i tiden 1939-40 fokus på at ammunisjonsproduksjonen måtte økes. Hitler måtte tredoble den for å sikre seier i 1940. I krigens første seks måneder oppstod det en ammunisjonskrise. Mot slutten av krigen mot Polen var de tyske lagrene i ferd med å gå tomme, og de var for små til krigen mot Vestmaktene. I tillegg var produksjonen for liten. Hitler utnevnte derfor Fritz Todt som Riksammunisjonsminister i mars 1940 for å få opp produksjonen. Hitlers plan var å øke ammunisjonsproduksjonen til Luftwaffe og marinen etter at Sovjet var beseiret i operasjon Barbarossa (iverksatt i juni 1941). Den tyske ledelsen var så trygg på seier i løpet av seks måneder at de, selv før Barbarossa var begynt, planla omleggingen.

Det er i denne sammenhengen MAZA ble etablert. MAZA var en del av maskineriet som skulle sørge for at Hitlers tredje rike kunne bli virkelighet.

MAZAs omfang

MAZA bestod av nesten 60 bygninger.

I denne artikkelen finner du en liste over hva de ble brukt til (borreminne.hive.no). 

Enkelt kart hvor bygningene på Maza et egnet inn

Tysk kart fra 1940-45. Kilde: Borreminne.

Veiene og områdets struktur er fremdeles slik det ble anlagt av tyskerne i 1940. Langs sjøen er det rester etter minehull, tanksperringer og luftvernstilling.

Tysk narrespill?

Det påstås i ettertid at aktiviteten på MAZA var lav. Bemanningen var lav sett i forhold til den omfattende bygningsmassen. De to mannskapsbrakkene alene huset omtrent hundre mann. Da er det er ikke mange igjen til å betjene en større produksjon når man trekker fra mannskap til vaktstyrker, servicetjenester og transport.

Det kan godt være at aktiviteten ikke ble som planlagt fordi det var mangel på råvarer. Men det kan også hende at MAZA ble en del av tyskernes «narrespill». Når de allierte fløy over området, så anlegget imponerende ut. En av hensiktene kan ha vært å gi dem inntrykk av høy aktivitet og fremgang i krigen. Et annet eksempel på slikt narrespill er at tyskerne bygde tanks i papp, slik at det fra luften skulle se ut som de var godt utstyrt. De allierte gjorde det samme.

Etter krigen

I 1945-46 var tyske krigsfanger internert på MAZA. I 1962 ble det etablert Sjøguttskole her, og senere Borre Havarivernskole. Bygning nr. 48 Offisersboligen er til leie.

Du finner mer informasjon om utleiemulighetene her (oslofjorden.org).

Luftvernstilling. Sjø i bakgrunnen.

Luftvernstilling ved sjøen på Langgrunn. Foto: Vibeke Lia.

Casino

Casino er et utmerket eksempel på en tysk offisersmesse fra andre verdenskrig. Krigshistorien sitter i veggene. Bygget har høy verneverdi, men er ikke fredet.



Bildet under til venstre viser en jerninnretning til å skrape jord av tyske militærstøvler. Til høyre håndtak av høy kvalitet. Foto: Anne Merete Knudsen.

Et jernstykke festet til en utvendig trapp.Dørhåndtak i smijern på hvit dør.

 

Fire hvite, innvendige dører. Trevegg. Smijernslysekrone.

Bildet over til venstre viser inngangen til spisesalen. Til høyre en av offisersmessens store smijernslysekroner. Foto: Anne Merete Knudsen.

Tysk militærleir

Sommeren 1940 begynte okkupasjonsmakten å bygge et brakkeanlegg på Grefsrødjordet ovenfor Kleivbrottet i daværende Botne kommune. Det ble bygd 20 brakker inklusive Casino, men først i 1942 kom det belegg der, først av tyskere og deretter av norske legionærer.

Etter fredsvåren 1945 ble forlegningen benyttet til fremmedleir et par års tid. Deretter ble leiren bortleid til Europahjelpen som satte den i stand til å motta syke barn fra Mellom-Europa. I 1951 overlot Europahjelpen Grefsrødleiren til Sosialdepartementet til hjem for åndssvake barn. Hjemmet ble kalt Solbø og ble satt i drift kort etter.

Casino er den eneste gjenværende bygningen på Grefsrud. Navnet Casino er et vanlig navn på offisersmesser. Bygget er oppført i én etasje med kjeller og loft under/over deler av bygningen.

 

Høystatusanlegg

Enkelte grupper av den tyske okkupasjonsmaktens forsvar hadde høyere status enn andre. Dette gjenspeiles i kvaliteten på bygningene og opparbeidelsen av utearealer.

Peis med høy, hvit mur over. Trevegger og lysekroner.

Det flotteste rommet er selve offisersmessen. Salen er stor med åpen takstol, upanelte tømmervegger og tregulv med smale gulvbord lagt i kvadrater. Det er malt blomstermotiver på vinduskarmene på nordre gavl og på dørkarmene. På langveggen mot øst står en åpen peis. I tillegg til å være spisesal for de tyske offiserene, ble rom som dette brukt til konserter, teater og kino. Foto: Anne Merete Knudsen.

Lysekrone i støpejern

I taket henger to store lysekroner i jern. De har i likhet med flere andre tak- og veggarmaturer vært i bygget siden det ble oppført i 1941-1942.

Høystatusbygningene var gjerne bedre isolert, relativt store og hadde rommelige kvarterer. De er arkitektonisk forseggjort med søyler og svalgangsimitasjon. Fellesrom som peisestuer, haller og spisesaler var gjennomgående store. De hadde kasseterte tak. Og ikke sjelden var rommene dekorert med malerier på vegg og i himling. 

Stilmessig hentet mange av disse anleggene impulser fra eldre norsk trehusarkitektur og dragestil. I hovedsak karakteriseres disse bygningene likevel av et tysk romantiserende uttrykk.

Byggingen

Organisation Todt (OT) var tyskernes etat for planlegging og realisering av militære anlegg. Etaten var oppkalt etter den tyske ingeniøren Fritz Todt (1891–1942) som bygde opp organisasjonen i mellomkrigstiden. I 1940 fikk organisasjonen status som departement med Fritz Todt som Riksminister. Da han døde i 1942, overtok Albert Speer, men etaten beholdt sitt navn. OT-personell var underlagt militær lovgivning. Likevel hadde etaten en svært selvstendig stilling og fremsto nærmest som en halvmilitær organisasjon.

I Norge engasjerte OT både tyske og utenlandske entreprenører til byggearbeidene. Et større antall norske entreprenører (såkalte brakkebaroner) ble også trukket inn. Mange nordmenn tjente store penger på virksomheten. Ved store og teknisk kompliserte anlegg anvendte man vanligvis tysk teknisk ekspertise og tyske entreprenører og byggevarefirmaer.

Mange nordmenn deltok i bygge- og anleggsarbeidene helt frivillig. Men de fleste var tvangsutskrevet under trussel om represalier mot familien og inndragning av rasjoneringskort dersom de unndro seg. Krigsfanger ble også beordret til arbeidene. Sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger var de største gruppene i Norge. Blant dem var det mange med erfaring fra byggevirksomhet.

Standardtegninger og et velutviklet typegalleri av stridsanlegg og bygninger muliggjorde den enorme byggevirksomheten i Norge. Som en følge av uensartet natur og mange vanskelige lokale forhold fremsto bygninger og anlegg likevel som uensartet.

 

Lite møblert rom. Vinduer. Lysekroner. Dunkelt.

Bildetekst: Stue med kassettak. Foto: Anne Merete Knudsen.

Flere steder fikk utearealene en parkmessig opparbeidelse. I noen innførte man vegetasjon fra utlandet.

Felles for slike leirer er at de har en helt klart permanent karakter, noe som understrekes av solid bygningsmessig utførelse. På samme måte som man kan skille mellom høystatusleirer og vanlige anlegg, fikk det hierarkiske skillet mellom offiserer og menige også bygningsmessige konsekvenser. Generelt hadde offiserene høyere bostandard. De hadde egne spisesaler og samlingssteder som peisestuer og i en del tilfeller også bodegaer og bierstuber.

Messe- og velferdsbygg hadde en sentral posisjon i alle leirene. Flere av dem fikk en gedigen utforming. Få av messebyggene kan føres tilbake til enkeltarkitekter, men mange av dem har et arkitekttegnet preg. Vanligvis fikk messebyggene utgang til en eller flere terrasser. Enkelte hadde dessuten søyleganger eller overbygde terrasser med svalgangspreg. De fleste lå i tilslutning til hageanlegg. Der det var mulig, fikk messen en spektakulær plassering med god utsikt. Velferdsområdene var som regel forsøkt tilrettelagt så trivelig som mulig.

Casino i dag
Casino har fortsatt mange av de bygningsmessige kvaliteter som kjennetegner okkupasjonsmaktens byggverk. Bortsett fra noe manglende vedlikehold er bygget i god stand. Men hagen i syd er delvis utradert, og i nord er den overgrodd.

Det vil antagelig være fullt mulig å sette alt tilbake i opprinnelig stand.

 

Krigsfangeleiren på Mellom Bolæren

Fangeleir sett fra sjøen. Til høyre skjul med runde tak, til venstre bygninger. Et vakttårn på bakketoppen i bakkant.

Et av de mørkeste kapitlene i Vestfolds historie finner vi i skjærgården utenfor Nøtterøy. Midt i ferieidyllen ligger en fangeleir og en gravplass fra andre verdenskrig.

Krigsfangeleiren ligger innenfor ett av 37 spesielt utvalgte kulturmiljøer i Vestfold. Her kan du lese mer om kulturmiljøet.

 Under krigen lå en krigsfangeleir på øya Mellom Bolæren. Fra desember 1944 til mai 1945 var dette som en dødsleir å regne. Flere hundre svært syke, sovjetiske krigsfanger ble sendt hit for å dø. De fikk nesten ikke mat eller legetilsyn. En del av dem ble begravd på øya, på en gravplass noen hundre meter unna selve leiren. 

Ruin av bygning i fangeleiren på Mellom Bolæren.

Djeveløya

På folkemunne ble øya kalt Djeveløya på grunn av de redselsfulle forholdene for fangene der ute. Da Milorg åpnet leiren i fredsdagene i 1945, var forholdene rystende. En lege og en journalist som var tilstede brukte ord som "systematisk avliving" og "dødsleir" for å beskrive hva de så.

Offentlige arkiver sier at 28 døde sovjetere ble gravd opp igjen fra gravplassen og flyttet til Vestre Gravlund i Oslo i 1953. Vitenskapelige undersøkelser de siste årene viser at opplysningene er usikre.

Arkeologiske undersøkelser

 

En person triller en georadar på tørr vårbakke. I bakgrunnen to personer i arbeidsklær. Svaberg i bakgrunnen.I 2012 undersøkte arkeologer gravplassen med metallsøker og georadar. Hensikten var å finne ut nøyaktig hvor de 28 gravene lå og om det kan finnes ukjente graver på stedet. Ingen entydige svar ble gitt. Men et fangemerket ble funnet (se bilde på toppen av siden). Hver fange hadde et slikt merke med et eget fangenummer hengende rundt halsen. Da fangen døde, ble den ene halvparten av merket brutt av slik at tyskerne kunne føre oversikt over de døde.

Her finner du rapporten fra 2012.

Sommeren 2013 gravde arkeologene i deler av området der de hadde brukt georadar i 2012.

EN HÅND SOM HOLDER EN METALLBIT

I Færder nasjonalpark

De arkeologiske undersøkelsene ble satt i gang fordi Færder nasjonalpark var under etablering. Leiren og gravplassen ligger i nasjonalparken. Det var viktig å vite mest mulig om dem for å avgjøre hvordan vi skal ta vare på dem og hvordan vi best kan dele historiene med allmennheten.

Vet du noe?

Ta kontakt med oss dersom du vet noe om leiren, har bilder eller kanskje har sett fangene selv. Vi trenger all kunnskap vi kan få.

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?