Lytt til tekst
SØK MENY

Historisk sammendrag

Gå direkte til

Har du gått glipp av noe de siste 10 000 år? Så lenge har det bodd mennesker i vårt lille fylke. Her kan du lese om de forskjellige epokene.

Eldre steinalder 10 000-4000 f.Kr.

 

 skogsområde på paulerPauler

Isødet

For 20 000 år siden var Vestfold fullstendig dekket av is. Landet var presset ned, og store deler av områdene vi bruker i dag, sto under vann. I løpet av de neste 10 000 årene smeltet isen og landet hevet seg. De aller eldste strandlinjene ligger derfor høyt over dagens havnivå – i Larvik på 155 meter og i Sande på 200 meter. Landet stiger fortsatt.

Kysten og fjellet tas i bruk

Under istiden bodde det ikke mennesker her. Men for 11 000 år siden tok folk i bruk hele norskekysten og fjellet i løpet av noen få hundre år. De som bodde ved sjøen, brukte havets og kystens ressurser, skjell, sjøfugl, fisk og havpattedyr. Når arkeologene skal finne ut hvor gammel en boplass er, ser de på hvor høyt den ligger over dagens havflate. Her kan du lese mer om datering utfra havnivå.

Eventyrerne

De aller eldste boplassene i Vestfold ligger ved Paulertjønn i Larvik kommune. Dagens heier og daler var skjærgård og kyst. Noen kilometer inn i landet lå fortsatt isen. Familiene som kom hit i båt, var kanskje eventyrlystne. Hva slags båter de hadde, vet vi ikke, ettersom det aldri er funnet båter fra eldre steinalder i Norge. Sannsynligvis var det skinnbåter. De lagde redskaper av flint som måtte importeres fra Sør-Skandinavia, men begynte raskt å bruke lokale steinsorter også. Arkeologene finner bare flint og stein igjen etter dem. Alt som var laget av skinn, bein, lær og tre er forsvunnet. Boplassene fra den eldste tiden er få. Men klimaet ble varmere og fuktigere, slektene gjorde landskapet til sitt, og sporene etter dem blir flere. I Vestfold finnes det mange boplasser som er 6000–8000 år gamle. Bare noen få av dem har vært gravd ut av arkeologer. En av de viktigste ligger på Frebergsvik i Horten. Funn av dyrebein viser at de som bodde her bare til en viss grad spiste landpattedyr, mens jakt på småhval, sel og sjøfugl var viktigere. På Frebergsvik er det funnet redskaper i både stein og bein.

Religion

Folk hadde nok en slags naturreligion der de dyrket naturen og kanskje også forfedrene. På Brunstad i Stokke er det funnet et dekorert anheng, muligens til et smykke. Kanskje kan det gi et innblikk i tankeverdenen til menneskene og hva de syntes var fint for 8000 år siden? På Brunstad fant arkeologene også noe så sjeldent som et naturlig mumifisert menneskeskjelett begravet inne på boplassen. Forskning på skjelettet pågår nå og kan lære oss mye om steinalderen.

De var ikke alene

I Sande er det funnet 280 karakteristiske økser og mange boplasser. Også i Hof, Horten og Brunlanes er sporene tallrike. Beliggenheten i de indre kystområdene og funn på boplassene viser at menneskene hadde sitt viktigste utkomme fra havet.

Vi vet at menneskene var organisert i grupper som til dels var mobile. De trengte derfor noen strategier for å knytte gruppene sammen, både for å samhandle med nære naboer og mer fremmede grupper. Ritualer knyttet menneskene, landskapet og historien sammen. Slik ble et ellers løst organisert samfunn bundet sammen, rettigheter ble avklart og fellesskap bygget opp.

 sten med rissninger

Les mer om boplassen på Brunstad her

Les mer om graven her

 

Yngre steinalder 4000-1700 f.Kr.

Åker som spirer

Hvorfor begynne med jordbruk?


Rundt år 4000 f.Kr. ser vi de første sporene av husdyrhold og åkerbruk ved Oslofjorden. Overgangen fra jakt og fangst til jordbruk er en av de mest betydningsfulle endringene i menneskenes historie.

Jordbruket kom til oss fra områder i Sør-Skandinavia og kanskje enda lengre unna. Det ser ut til at sosiale og kulturelle forhold var viktigere enn ren matauk. Kanskje hadde de første bøndene en spesiell posisjon i samfunnet som ga dem noen fordeler. Det var en langvarig og mangslungen prosess, og bondelivet i forhistorien var ikke som i dag. Folk kombinerte det med jakt og fiske. Det var først mot slutten av yngre steinalder at jordbruket begynte å få økonomisk betydning.

Hvor bodde de?


Det er ikke lett å finne spor fra de første bøndene. Ingen åkrer er synlige i terrenget, og svært få boplasser er oppdaget. Men pollen i bakken viser at det fantes beiter og åkerlapper. En ny type slipte flintøkser og monumentale graver dukker opp. Det er også i denne perioden vi har de første funnene av keramikk, kanskje fordi jordbruket førte med seg et nytt behov for oppbevaring. Den eldste keramikktypen kalles traktbegerkeramikk.

På Sandtra mellom Sandefjord og Larvik ligger Vestfolds eneste heller med sikre spor fra de første bøndene. Helleren lå den gangen et par hundre meter fra sjøen og var omgitt av frodige strandenger. Her kunne gjetere søke ly. I sandjordsområdene fra Sandtra og sørvestover mot Grøtting er det gjort tallrike funn fra denne tiden. Den lettdrevne jorda på raet lå også godt til rette for datidens jordbruk. Vi regner med at det lå jordbruksboplasser der.Selv om jordbruket er introdusert, finnes det langt flere tradisjonelle jakt- og fangstboplasser i Vestfold.

Huler og hellere

 Huler er lukkede rom inne i selve berget. Hellere er overheng i berget. De har tak, men ikke sidevegger. Hellere dannes også i ur og ved store steinblokker.

De fleste gamle boplasser i Norge ligger under åpen himmel. Det gir svært dårlige bevaringsforhold for beingjenstander, skinn, skjeletter og rester etter måltider. Dette gir oss et skjevt bilde av en fortid der de aller fleste gjenstander var lagd av bein, skinn og tre. I dag er kun avfall og gjenstander av stein bevart. I hulene er det derimot gode bevaringsforhold. Og de fleste beinredskaper som kammer, fiskekroker, harpuner, nåler m.m. er funnet nettopp i huler.

Sandtrahelleren utenfor Larvik. Foto: Kjersti Jacobsen.

Opplevelsen og bruken av huler og hellere har variert i forhistorien. Folk bodde i dem under korte opphold eller fast året rundt. De ble også brukt til gravleggelser, smier og kult- og offerplasser. I noen store huler er det også kjent hulemaleri. Mange skjelettfunn fra steinalderen kommer fra huler og hellere. I mytene knyttes mørke huler og hellere til jotner, dverger og dødsriket. 

Boplassen på Auve

 

Utgravning av arkeologer på Auve

En boplass på Auve i Sandefjord er helt spesiell. Her har flyvesand sørget for at usedvanlig mye bein fra sel og småhval er bevart i tillegg til flint- og skiferredskaper, rav og oker. Samtidig er det funnet keramikk her som forbindes med jordbruk. Keramikken er dekorert med mønstre som er kjent fra Fredrikstad til Sunnmøre. Det vitner om kontakt over lange avstander og et sammenvevet samfunn til tross for spredt bosetning.

 

Bronsealder 1700-500 f.Kr.

en rund spenne i bronse med gravert mønster

Metall tas i bruk. En samfunnselite vokser frem. Bronsealderen deles inn i eldre bronsealder 1700-1000 f.Kr. og yngre bronsealder 1000-500 f.Kr.

1000 år fra Middelhavet til Norge

Rundt år 2000 f.Kr. fantes det bysamfunn ved Egeerhavet som brukte bronse til vidstrakt handel, våpenproduksjon, pyntegjenstander og redskaper. Dette spredte seg sakte til resten av Europa. Men det tok hele 1000 år før tinn og kobber, råstoffene man lager bronse av, nådde oss via Vest-Danmark. Helt nye kulturtrekk dukker opp – det nye metallet og symboler som båter, hester og soltegn på gjenstander og i helleristninger.

Mye var også uforandret fra siste del av steinalderen. Fortsatt var jordbruk blandet med husdyrhold, jakt, fangst, sanking og fiske og gjenstander av flint og stein.

Vegetasjon

Sommertemperaturene lå et par gradere høyere enn nå i starten av bronsealderen. Det var tørt og varmt. Vekstsesongene var lange og beiteområdene store. Arden, en enkel plog, kom i bruk og med den trekkdyr. På åkrene sto det hvete. De ble gjødslet så man fikk bedre avlinger. Folk ble mer bofaste.

Jordbruket begynner å prege landskapet. Gradvis ble den gamle urskogen erstattet av skjøttet kulturskog som ble brukt til fôr, brensel og bygningstømmer. Naturskogen ble også forandret da grana begynte å spre seg fra nord og bøka fra sør. Rundt år 1000 f.Kr. ble klimaet kaldere og våtere.

Boplasser

Raet i Vestfold var et godt sted å bo. Arkeologene har funnet få, men tydelige rester av gårder fra starten av bronsealderen. Gårdene lå her i over 2000 år! Ofte er det bare kokegroper og stolpehull fra bygninger som er bevart.

Tegning av rester etter husHusene hadde innvendige stolper som bar taket. I starten av bronsealderen var det én rekke med stolper midt i huset. Etter hvert ble det to. Dette kalles treskipede langhus. Husdyrene ble husdyr i bokstavelig forstand ved at en del av husene var fjøs. Mot slutten av bronsealderen forsvinner de store langhusene.

Ved Nordby i Larvik har arkeologene gravd ut en boplass med flere hus. Et hus fra starten av bronsealderen hadde stolper i veggene og en enslig stolpe midt i huset. Der stolpene var satt ned i bakken, lå det flint og rester av korn og gress. Ingen vet om dette var en bolig eller et uthus. Samme sted var det også et hus fra yngre steinalder og tidlig jernalder.

Religion

Mellom Halden og Arendal har det ligget 1500 gravrøyser langs kysten - 150 av dem i Vestfold. Røysene ligger på fjellgrunn og på toppen av åser og rygger i landskapet. De er bygd av kun stein og ikke jord. I noen av dem er det gravkammer. Det er sjelden å finne noe i disse gravrøysene. Fra den dødes sted er det ofte vidt utsyn over sjøen. Levde de av havets ressurser, eller var havet del av tro og kult? Røysene kunne også være seilmerker langs de viktige ledene. Uansett må folk ha hatt et sterkt forhold til havet som spiskammer, ferdselsåre og bindeledd med verden utenfor.

Irret bronsegjenstand med målestokk.

I andre halvdel av bronsealderen dukker det opp store gravfelt med mange typer gravminner. Likene blir brent. Metallgjenstander havner i sjenerøse depoter og sjeldnere i graver. Flere gjenstander viser sammenheng med kvinner og kvinneliv. Det ble også ofret flere sverd.

De fleste helleristningene ligger mellom raet og havet i Sandefjord og Larvik kommuner. Motivene er båter, geometriske figurer og skålgroper. Ristningene har med tro og kult å gjøre, og utgjør en særegen symbolverden som kjennetegner bronsealderen.

Skipet var et viktig transportmiddel som ga muligheter for kontaktnettverk, handelsutbytte og idéutveksling over store avstander. Båten ble symbol for forflytning og forandring. Den kan også ha fungert som symbol på reisen til en annen tilværelse. På Bruserød utenfor Tønsberg har vi eksempel på at båten er blitt med ned i graven i form av en helleristning hugget på en steinhelle som hørte til gravkammeret.

Tre personer står på en steinrøys i skogen. Solskinn. To av dem ser ned på en steinhelle.

Svarthvittbilde av bladet på en trespade.Praktgjenstander av flint, bronse og gull ble lagt ned i myrer og vann i starten av bronsealderen, men etter hvert legges de i ur og fjell. Ofringene kan ha vært «handelsavtaler» med gudommelige makter, noe en skulle få noe igjen for. Eller kanskje man ville unngå at de verdifulle gjenstandene skulle tape verdi fordi det ble for mange av dem.

En tredje tolkning kan være at det var tabuer eller uheldige hendelser knyttet til gjenstandene.

Eliten

De monumentale gravene i bronsealderen er så få at de må ha vært forbeholdt eliten. Elitens makt var ikke stabil. Den måtte gjenskapes om og om igjen gjennom offerseremonier, begravelser og handlinger ved helleristningene. Slik ble samfunnet sveiset sammen. Gjennom internasjonale nettverk handlet eliten til seg spesielle bronsegjenstander som ble brukt i ritualene. Bronsen var viktig for samfunnsstrukturen. Bronseimportørene var trolig de første som fikk kjennskap til jernet. Så da jern erstattet bronse i Sentral- og Øst-Europa, forvitret grunnlaget som hadde båret eliten oppe.

Vridd halsring.

Støpeform og målestokk.

 Jernalder 500 f.Kr.-1050

gammelt bilde av utgravningen av osebergskipet

Fra ættesamfunn til kongedømmer og bydannelser. Jernalderen deles inn i eldre jernalder 500 f.Kr.-570, merovingertid 570-800 og vikingtid 800-1050.

Jernet kommer!

Jernet var en revolusjon. Forløperen, bronsen, var vanskelig å få tak i, måtte importeres langveisfra og var forbeholdt samfunnseliten. Jernet kunne utvinnes av hjemlige ressurser og minsket forskjellene mellom folk.

Mesteparten av jernet ble laget i Oppland, Buskerud og Sogn og Fjordane. Derfra ble det eksportert langt avgårde. I Vestfold vet vi bare om tre-fire steder der det har vært laget jern - i Andebu, Lardal og Re. Produksjonen var altså av mer lokal og beskjeden karakter her.

Forrustet sverd i flere deler.

Smeden og dvergene

Bare noen få smier er undersøkt av arkeologer. De ligger ofte et stykke unna gårdsbebyggelsen. Kanskje på grunn av brannfaren, men like gjerne på grunn av smedens spesielle posisjon i samfunnet. Smeden var en mystisk og litt farlig figur med hemmelig kunnskap. Dette finner vi igjen i historier i norsk folketradisjon om hvordan de beste smedene fikk sin kunnskap fra dvergene. Dvergsmedene, som bodde inne i fjellet, lærte dem å smi gjenstander med overnaturlige krefter.

Smedens høye status ser man også i graver der smedutstyr er lagt ned som gravgaver. Eksempler på dette finnes under biblioteket i Tønsberg der det har blitt gravet ut båtgraver med smedutstyr fra vikingtid.

Tre mennesker står bøyd over en jordflate med spredte steiner. Mange sorte søppelsekker omkranser dem. Redskap på bakken.

Gården blir til

De første århundrene e.Kr. bredte landbruket seg raskt. Over hele Sør-Norge ble det ryddet åker og eng. Bygg, hvete og havre var de vanligste kornsortene. Det ble også dyrket lin og forskjellige urter mange steder. Det stabile landbruket førte også med seg mer stabil bosetning.

Arkeologene finner ofte kokegroper og stolpehull fra langhus og andre hustyper fra jernalderens eldste del. Også en del hellere var i bruk, kanskje som midlertidige jakthytter. Arkeologiske utgravninger antyder et skille i bruken av landskapet rundt år 600 da befolkningsøkningen og nydyrkingen var av en slik styrke at store deler av fylkets dyrkbare mark ble lagt under plogen. Åkrene lå fra da av på samme sted år etter år. Gården som driftsenhet ble mer lik den vi kjenner fra 1800- og 1900-tallet. Men gårdsbygningene finner vi sjelden. Mange av dem ligger nok under dagens gårdstun.

Gullanheng. Hempe i toppen. Mye dekor over hele anhenget. Ligger på rødt klede.

Gravskikk og samfunn

Noen gravfelt tilhører en bestemt gård. Andre enkeltliggende gravhauger og gravplasser hører til større grender, som gravfeltet Fevang nordøst i Sandefjord. Det ble tatt i bruk rundt Kristi fødsel og gikk først ut av bruk tusen år senere da de døde ble stedt til hvile på kristne kirkegårder. Det er ikke så mange gravhauger og røyser igjen på Fevang i dag, men opprinnelig må det ha vært flere hundre.

Her kan du lese mer om Fevang.

I begynnelsen av jernalderen var få graver synlig over bakken. Ikke mange fikk med seg gravgaver, og gravgavene viser mindre kontakt med kontinentet enn før. Dette tror forskerne betyr at folk var blitt mer likestilt. I tiden like før Kristus endres den spartanske gravskikken. Større jerngjenstander og bronsesmykker blir lagt i gravene, og her i Oslofjordområdet ble det igjen bygd gravhauger. Gravgavene vitner om kontakt med Romerriket.

Utover i jernalderen vokste det frem et stadig mer hierarkisk samfunn. Lojaliteten til høvdingen eller kongen gikk fremfor ætten. I vikingtiden er småkongedømmer i full blomst, og samfunnet er dypt hierarkisk. Døde av høy status fikk med seg det ypperste av håndverk i graven.

Bygdeborger

I Vestfold finnes det 50 bygdeborger. De er tegn på utrygge tider. Bygdeborgene ligger på knauser og høydedrag som er vanskelig tilgjengelige og lette å forsvare. Det eneste som er bevart av dem, er lave steinmurer som har vært fundament og støtte for palisader av tre. De fleste er laget i løpet av de første fire århundrene etter Kristus. Noen kan være eldre. Rundt sør- og østsiden av Ramnessletta ligger det ni bygdeborger. De kan ha dannet et sammenhengende forsvarssystem der man kunne se fra borg til borg.

Bygdeborgene ligger høyt i landskapet og er gode turmål.

Her er en beskrivelse av den historiske turstien til Adalsborgen utenfor Horten (ut.no).

Skipene

Vikingskipene var datidens høyteknologi. Hurtige og sjødyktige skip sammen med kunnskapen om å navigere over åpent hav var forutsetninger for handels- og hærferder. Gokstadskipet fra Sandefjord og Osebergskipet fra Tønsberg (se bilde øverst i artikkelen) oppviser det ypperste innen håndverkskunst fra vikingtiden. Menneskene som ble gravlagt med skipene, var heller ikke av den vanlige sorten. Det viser undersøkelser av knoklene.

Kongedømmer og bydannelser

På 5-600-tallet trer regionale kongedømmer frem. På Borre lar herskerne seg legge i monumentale storhauger. De rår over landområder, ressurser og varetransporten over havet. En lignende herskerslekt har sin gravplass på Mølen med god kontroll over seilleden, transport og handel til og fra innlandet. På 800-tallet ble Viken (oslofjordområdet) omtalt som dansk område. Men danskenes makt ble svekket, og Harald Hårfagre etablerte overherredømme over Viken. Rundt 900 reises Gokstadhaugen, Skipshaugen i Borre og en tilsvarende skipsbegravelse i Tune i Østfold. Kanskje var det for å demonstrere råderett og historisk tilhørighet til fortidens herskere. Rundt 950 gjenopprettes dansk kontroll.

I dette turbulente bildet finner vi også de første bydannelse i Norge. På Kaupang i Tjølling og på Heimdal i Sandefjord ligger det godt organiserte bosettinger med kontakter til fjerne land og fremmede folk. Gjenstander og mynter viser spor etter handel med De britiske øyer, kontinentet og Orienten.

Ved Nesjar, innenfor Mølen i Larvik, sto det et sjøslag i 1016. Olav Haraldsson (Olav den hellige) sieret over en rekke av de mektigste norske høvdingene anført av Svein Jarl. Med dette tok han et viktig steg i den lange prosessen mot kristning, samlingen av Norge og det katolske middelaldersamfunnet.

Middelalder 1050-1537

Kristning og statsdannelse.

Store samfunnsendringer

De stadig voksende høvding- og kongedømmene fra jernalderen ble etter hvert til en sentralisert kongemakt. Sammen med kristningen fikk dette store virkninger i samfunnet. Ved inngangen til middelalderen var Norge et land i borgerkrig. Høvdinger som sto mot hverandre og hvor trellehold fremdeles var vanlig. Ved utgangen av perioden var Norge et land i union med resten av Norden og med en katolsk kirkemakt som eide mesteparten av jorda. De første byene som har overlevd til i dag, ble dannet.

Borgerkrig

Borgerkrigstiden regnes vanligvis som årene fra 1130 til 1240. Etter at kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ønsket fler grupper å plassere sin mann på tronen. I det første tiåret skiftet alliansene, men mot slutten av 1100-tallet hadde to krigførende partier utkrystallisert seg. De er kjent som birkebeinerne og baglerne.

Snorre Sturlason beskriver to slag på Re utenfor Tønsberg på 1100-tallet. Sigurd Jarl og Erling Skakke tørnet sammen i 1163. Slagstedet er påvist. 1177-slaget er ikke påvist, men det markerte et vendepunkt i borgerkrigstiden ettersom Magnus Erlingsson vant og viste seg kongetittelen verdig.

Metallplate og målestokk.

Tunsberg

Tunsberg vokste fram på 1000-tallet, trolig på strandområdet til en eldre gård. Enda eldre funn viser at det var etablert en fast jordbruksbosetning her forut for bydannelsen. Stedet lå gunstig til for kommunikasjon både over land langs raet og langs seilingsleden i Oslofjorden. Beliggenheten på halvøya med to separate løp for ferdsel sjøveis, en lun og god havn og muligheter for utvikling av et godt varslingssystem ved ufred – alt dette var faktorer som la til rette for et tidlig bysentrum nettopp her.

Kongemakten var etablert i tønsbergområdet allerede i vikingtid, trolig med sete på Sem kongsgård, dagens Jarlsberg hovedgård. I middelalderen lå kongens residens på Slottsfjellet. Borgen på fjellet ble kalt Tunsberghus fra starten av 1300-tallet og var en av de mest sentrale riksborgene i kongeriket. Posisjonen ble svekket da de nordiske landene gikk inn i Kalmarunionen i 1397. I 1503 ble borgen inntatt og brent.

Mynt og målestokk.

Kirkene

Kristningen i Vestfold begynte rundt år 900 og foregikk under dansk innflytelse. De aller eldste kirkene er gått tapt, men fortsatt finnes 22 middelalderkirker spredt rundt i fylket. De fleste er steinkirker reist på 1100-tallet, én av dem er en stavkirke fra 1300-tallet.

Her kan du se en film om middelalderkirkene (youtube.com).

Med kristningen endret gravskikken seg. Vi har ikke lenger gravminner på hver gård og heller ingen gravgaver som kan fortelle oss om folks skikk og tro i overgangen fra hedendom til kristendom. Enkelte gjenstander kan likevel fortelle oss noe om deres forestillingsverden, slik som runebrev og relikvier.

Boplasser

Det er sjelden arkeologene finner middelalderens boplasser, mest sannsynlig fordi de ligger under dagens gårdstun og bygninger. Men i skogen ikke langt unna middelalderkirken i Vassås i Hof ligger restene av en middelaldergård. De eldste åkrene her er datert til rundt år 1000. Etter en tid gror de igjen, kanskje rundt Svartedauden i 1349. Men kort tid etter dyrkes gård opp igjen, og gården er bebodd fra 1400 til 1650. Kanskje var ikke pesten så utslettende som man har trodd.

 To personer arbeider innendørs. Lysstrimer fra et vindu. Mye støv i motlyset.

 Reformasjon og adelsvelde 1537-1670

Jernplate med portretter

På starten av 1500-tallet var landet fortsatt sterkt preget av Svartedauden 200 år tidligere. Folketallet var lavt, økonomien svak og statsapparatet fungerte dårlig. Dette skulle endre seg markant.

Styre og stell

I 1536-37 gjennomførte den danske kong Christian III reformasjonen. Katolske institusjoner som hadde sørget for sosial og økonomisk sikkerhet, forsvant. Kongen overtok kirkens gods, og adelen forvaltet alt godset. I Vestfold utviklet det seg to store administrative enheter: Tønsberg len og Brunla len.

På sine herregårder drev adelen storgodsdrift basert på leilendinger og husmenn. Adelen hadde fordeler som gjorde at den kunne drive omfattende økonomisk virksomhet: sagbruk, trelasteksport, jernverk og handel på egne skip. Kravet til å leve adelig fremmet også importen av alle slags luksusvarer og skapte økonomiske ringvirkninger i samfunnet. Adelen ga praktfulle donasjoner til kirkene. Et eksempel er Hedrum kirkes prekestol fra 1589, gitt av Peder Iversøn til Fresje. Gravplaten til ham og hans hustru Margrete Breide ligger fortsatt i kirkegulvet (se bildet øverst i artikkelen).

Adelige herregårder i Vestfold på 1500-tallet:

Brunla
Fresje
Melau
Herre Skjelbrei
Falkensten
Skjærsnes

Herregårder som tilkom på 1600-tallet:

Gloppe (Halsen)
Melsom
Fossnes
Kronens lensresidenser:

Sem (senere Jarlsberg)

Unneberg

Strektegning av laftet bygg.
Heierstadstua i Hof var en flott gårdsbygning på 1600-tallet, men kunne ikke sammenlignes med de adelige herregårdene. Tegning: Ola Storsletten, NIKU.

Industri og handel var viktigere enn landbruket for herregårdene. Noen av strandstedene som lå under dem, utviklet seg til handelssteder: Melsomvik under Melsom, Halsen/Hølen under Gloppe, Langestrand under Fresje og Lahelle under Unneberg.

Samfunnsutvikling

Vestfold lå ikke nede på samme måte som andre deler av landet. Kontakten med Danmark var tett. Tønsberg var Hansaby, og handelen opphørte ikke. Nederlandske kart fra 15-, 16- og 1700-tallet angir flere havner i fylket vårt. Hollenderne hentet tømmer her. På 1500-tallet ble den vanndrevne oppgangssaga vanlig. Den gjorde det mulig å skjære langt flere bord enn når det ble gjort for hånd, og handelen med tre økte.

Gammelt kart.

Nederlandsk kart tegnet av Johannes Janssonius i Amsterdam i 1636. På kartet er følgende steder i Vestfold nedtegnet: Laurvigen (Larvik), Lougen Elf (Lågen elv), Laurdalen (Lågendalen), Musehol (Hølen v/Østre Halsen), Kierlingvigen (Kjerringvik), Tønsberg, Stangen (?), Grindholmsund, Kiemeland (Tjømelandet), Verdo eller tymen (Færder) og Baston (Bastø).

Hvordan hadde folk det?

Adelen og etter hvert enkelt handelsmenn eide mange gårder. Slik ble det langt flere leilendinger enn selveiende bønder. Flest selveiende bønder var det i indre Vestfold. Leilendingene betalte en årlig avgift til jordeier (landskyld). Avgiften var avhengig av størrelsen på arealet og ble betalt med gårdens produkter som korn, smør, talg, fisk, salt, huder og skinn. Det var gunstig å være leilending fordi det først og fremst var jordeiere som betalte skatt, hadde plikt til å vedlikeholde ferjer og båtforbindelser, rideveier om sommeren og sledeveier om vinteren. Når kongen hadde ekstra store utgifter til kroning, bryllup eller krig, måtte jordeierne betale ekstraskatt.

Folk sørget for å ha flere bein å stå på økonomisk. Mange var sjømenn og tok hyre på utenlandske skip, andre var bondeskippere og seilte tømmer til Danmark. Mange sjømenn kom fra Andebu og andre deler av indre Vestfold, men de fleste var fra kysten.

På bygda hjalp folk hverandre. Gårdene tilhørte såkalte bålag/bedalag. Dette var gårder som ba hverandre til fest og som «hørte sammen». Bålaget og dugnadskretsen var gjerne den samme. I Kodal var gårdene Hønsvall, Brekke og Torrestad, tidligere også Haughem og Elveskogen, et bålag.

De store gårdene hadde mange bygninger, og folk flyttet gjerne over i ei sommerstue på tunet om sommeren. Til gårdene hørte også setrer.

Folk tydde enklere til vold og tok snarere til tårer enn vi er vant til i dag. Æresfølelsen stod sterkt. Den gjensidige respekten sørget for å holde samfunnet i balanse.

Folketro

På 1600-tallet begynte de lærde teologers idé om trollfolkets djevelpakt å få grobunn i befolkningen. Man mente at enkelte hadde en pakt med djevelen og måtte straffes med døden. I Vestfold ble 14 domfelt som hekser og to domfelt som trollkarer i tiden 1621-1685. De ble brent på bål til offentlig skue. Antallet er påfallende lavt om vi sammenligner med resten av Norge.

Folk trodde på de underjordiske og andre vesener som var farlige for dem. Biskop Jens Nilssøn forteller om da han red forbi gården Ramberg like nord for Holmestrand i 1593: Siden dro vi sørover til gården Ramberg, som ligger på venstre hånd i Botne sogn, hvor der alltid kom en jutul inn til bonden om julaften, og bonden og hans folk måtte rømme stuen. Jutul var i nordisk folketro et fiendtligsinnet vesen med overmenneskelig størrelse og kraft.

Dramatiske hendelser

1536 er et merkeår for Tønsberg, Vestfolds eneste by på 1500-tallet. Byen hadde mange kirker samt klostre hvor sosiale funksjoner som sykestuer og fattigomsorg var viktig. Disse ble gradvis nedlagt. I tillegg var det en stor bybrann dette året. Klostre, kongsgården og katedralskolen brant. Slottsfjellet, eller Tunsberghus, var revet og brent i 1503. Gammel storhet var lagt i grus.


En storflom i 1653 forårsaket et ras som tok med seg herregården Fresje utenfor dagens Larvik. Fresje var blant de få norske, adelige herregårdene som var bygd i mur. Anlegget var et renessanseslott med alt som hørte til av tårn og spir, galleri og jomfrubur.

Her er en film om Fresje og storflommen (youtube.com)

Grevskapstid 1670-1820

I 1671 ble grevskapene Laurvig og Griffenfeldgård (senere Jarlsberg) opprettet. Til tross for krig og vanskelige år er perioden preget av åndelig og økonomisk vekst. Folk får bedre hus, bedre mat, tryggere levekår og mer opplysning.

Styre og stell

I 1660-1661 ble det politiske systemet i Danmark-Norge fundamentalt endret. Adelen og riksrådet mistet sine politiske privilegier. Kongemakten ble arvelig og eneveldig. All politisk, militær og økonomisk makt skulle samles hos den eneveldige kongen i København. Derfra skulle rikene styres som én stat. I 1671 opprettet kong Christian 5. en ny høyadel av grever og baroner. De fikk rang nest etter kongefamilien. Kongen gav de nye adelsmennene store privilegier innenfor deres grevskaper og baronier.

Laurvig og Jarlsberg var de eneste grevskapene i Norge, og Vestfold fikk helt spesielle historiske betingelser. I det øvrige Norge var det kun baroniet Rosendal i Hardanger som ble opprettet etter de nye adelsprivilegier. Grevene fikk utstrakt myndighet i sine grevskap etter europeisk, føydal tradisjon. De kunne rettsforfølge sine leilendinger og dømme i en rekke saker. De rådet over kirkene, utnevnte prester og embetsmenn, og de hadde omfattende økonomiske fordeler.

Her kan du lese om Herregården i Larvik.
Her kan du lese om Jarlsberg hovedgård.

Ulrik Frederik Gyldenløves våpenskjold.

Ulrik Frederik Gyldenløves våpenskjold.

Wedel Jarlsbergs våpenskjold.

Wedel Jarlsbergs våpenskjold.

Norge var under enevoldsstyre frem til 1814. Som en følge av oppgjøret etter Napoleonskrigene, gikk Norge i oktober 1814 inn i union med Sverige. Grevskapene ble avviklet i 1821 og slått sammen til Jarlsberg og Larviks amt.

Samfunnsutvikling

Perioden 1670 til 1720 var preget av krig og høyt skattetrykk. Krigene var en del av maktpolitikken i Nord-Europa, og Danmark-Norge var i krig med Sverige i ulike allianser. Mange menn ble utskrevet som mannskap. Ekstraskatter tynget bønder og borgere.

Ironisk nok førte all krigføringen til vekst i Vestfold, særlig i grevskapet Laurvig. Militærvesenet ble rustet opp langs hele kysten. På Citadelløya utenfor Stavern ble det anlagt et fort (citadell) i 1677. Fortet ble stadig ombygd og forsterket. Det skulle beskytte Larvik havn der Fritzøe jernverk lå. Verket var landets største og produserte krigsmateriell som kanoner og kuler. I 1750-årene ble orlogshavnen Fredriksvern (Stavern) utbygget som en befestet marinestasjon og hovedbase for den norske skjærgårdsflåten.

Her kan du lese mer om Fredriksvern.

Frakt av varer foregikk til sjøs. Grunnstøting og forlis var ikke uvanlig. Det var viktig å trygge skipsleia med fyr, bluss og sjøtønner. Allerede i 1697 ble det satt opp fyr på Færder. Dette var landets andre fyr. Avstanden til losstasjonen på Sandø var kort.

I 1807, under napoleonskrigene, ble det bygd militært forsvarsanlegg på Vallø. Prins Christians Batteri finnes fremdeles.

Maleri av steile klipper og et reisefølge med hest.

Angers Klev var del av den gamle hovedferdselsåren gjennom Vestfold. Partiet var beryktet for utfremkommeligheten. Mange av de gamle veiene kan man fortsatt se i dag, rett utenfor Holmestrand. Maleriet er fra 1733 og viser kong Christian VI og dronning Sophie Magdalenes følge. Ukjent kunstner.

Tidlig industri

Jernverkene er viktig industrihistorie. Eidsfoss jernverk ble anlagt i 1697. På jernverket ble det produsert stangjern og ovner. Produksjonen ga store ringvirkninger fordi bøndene i omlandet leverte brensel og kull og hadde rett på kontant betaling for dette. Bøndene i Hof, Sande og Skoger tilhørte jernverkets cirkumferens og var pliktige til å levere. Fra rundt 1705 brente også bøndene i Våle, Botne og Ramnes miler og kjørte trekull frivillig ettersom de fikk betalt i rene penger.

På Eidsfoss vokste det fram et samfunn rundt jernverket. Datidens klassesamfunn kan ennå sees på bygningene og hvordan dagens tettsted er organisert. På hovedgården bodde verkseieren, mens arbeiderne bodde i arbeiderboligene langs Gata. Samtidig fikk arbeiderne skole for barna, felles bad osv. Eidsfoss ble ikke eget rettsområde, men sorterte under grevskapet Jarlsbergs jurisdiksjon fram til 1821.

Her kan du lese mer om Eidsfoss.

På Vallø utenfor Tønsberg etablerte kong Christian VI et saltverk i 1739. Dette var ledd i en økonomisk politikk hvor målet var å være mest mulig selvforsynt for å slippe å bruke penger på å kjøpe varer fra andre land. Det var meningen at saltverket skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Men saltinnholdet i sjøvannet var lavt og produksjonen så arbeidskrevende at det ikke gikk. Likevel var Vallø en periode Nordens største saltverk. Industrisamfunnet besto av omtrent 400 mennesker. Flesteparten var arbeidere på verket. Det var stor forskjell på folk. Ledelse, funksjonærer og mestere bodde standsmessig. Løsarbeidere bodde svært enkelt.

Hvordan hadde folk det?

For vanlige folk hadde det alt å si om det var krig eller fred i landet. Fra 1670 til 1720 drev staten aggressiv krigføring med hard skattlegging og utskriving av soldater og matroser. Folks levestandard var lavere i 1720 enn i 1670 i Vestfold. Da Den store nordiske krig var over i 1720, fikk folk det bedre, selv om det fortsatt var uår og høy dødelighet. Nøysomhet og hardt arbeid førte til at folk gradvis fikk det bedre. Familien var den grunnleggende enheten i samfunnet.

Liten treskuff med utskjæringer.

Almisseskuff fra Hedrum kirke. Menigheten samlet inn almisser i den til sine uheldig stilte sambygdinger. Foto: Vidar Askland, tilhører Larvik Museum.

1700-tallet er norsk sjøfarts veksttid. Vestfold har redere både i byene og på bygdene (bønderedere). Skipene blir større med økt lastekapasitet, og stigende antall skip seiler med varer. Fra 1740 bygges handelsflåten opp for fullt. Bønder og byborgere får romsligere kår. Det blir fredstid, og eksporten av trelast og jern går for fullt. Byene øker i størrelse og folketall. Med økt velstand kommer nye varer; te og punsj er høyeste mote.

Jordbruk

Prestene var foregangsmenn innenfor jordbruket. De drev selv sine store prestegårder og var opplyste og beleste. Poteten kom til Norge i 1750-årene, og det ser ut til at den tidlig fikk innpass i Vestfold. Prester innførte også ljå i stedet for sigd, drev grøfting, bedre jordbearbeiding med mer. På slutten av 1700-tallet ble det mange steder innført kornmagasin. Dette var et tidlig «velferdstiltak» som skulle sørge for å stabilisere kornforsyningene og kornprisene på de norske bygdene. Uår gikk hardt utover befolkningen som var avhengig av korn. Innføringen av poteten hadde samme hensikt. I Sande sentrum står kornmagasinet ennå sentralt plassert i bygdesenteret. Selv om selve bygningen ikke er veldig gammel, representerer den en viktig funksjon i bondesamfunnet.

I årene 1807-1814 var det nødsår i Vestfold. Flokker av utsultede mennesker fra Tjøme og Nøtterøy dro til Vallø saltverk for å få brød. Igjen er det krig. Og det går hardest utover vanlige folk.

Et rødmalt tak stikker opp av toppen på en gravhaug.

Poteten førte til en helt ny byggeskikk. Bøndene begynte å bygge potetkjellere. Dette er en restaurert potetkjeller på Hvatum i Brunlanes som kan være fra 1700-tallet. Kjelleren er gravd inn i en gammel gravhaug. Foto: Trude Aga Brun.

Industri og demokrati 1800-1900

Skipsfart og hvalfangst ga økonomisk vekst i Vestfold. Landbruket ble modernisert. Veksten ga en ny og stadig økende arbeiderklasse. Velferdsordninger og økt økonomisk velstand gjorde livet bedre for mange. Samtidig er det stor forskjell på folk.

Styre og stell

Den militære aktiviteten gikk sterkt tilbake etter at unionen med Sverige var inngått. Verftet og marinestasjonen i Horten var et unntak. Her ble det med ujevne mellomrom bygget og utvidet gjennom hele 1800-tallet. Marinens hovedverft ble etablert på Karljohansvern i 1819. I 1870 ble landets torpedovesen anlagt på Bromsjordet, like vest for hovedverftet. Den teknologiske virksomheten var i stor grad knyttet til sivil virksomhet. Dette er unikt i norsk sammenheng.

Her kan du lese mer om Karljohansvern.

Norske kvinner fikk stemmerett i 1813. Den selskabelige Diskussionsforening i Horten var medvirkende til denne viktige endringen. På bildet øverst i artikkelen ser du medlemmer av foreningen. Bildet er tatt av Ingeborg Berg og Marie Høeg (nr to fra høyre) en gang mellom 1895 og 1903, begge er med på bildet. De andre to er Julie Anthonsen og Dina Ulrichsen. Bildet tilhører Preus museum.

I 1814 fikk Norge egen grunnlov og storting, men var fortsatt i union med Sverige. I Vestfold var den aristokratiske strukturen borte. Den nye nasjonen søkte tilbake til gammel storhet og «det norske» for å bygge et felleskap hvor det ypperste av det norske var vill natur og odelsbonden.

Vestfolds grevskapstid representerte Danmark og føydal ufrihet og tvang. Adelen ble symbolet for alt som var negativt med dansketid og nasjonal ufrihet. Mye av Vestfolds historie ble dermed nedtonet i fortellingen om det norske. Oppdagelsen av Gokstadskipet i 1880 og Osebergskipet i 1904 førte imidlertid Vestfold tilbake den perioden man anså som «urnorsk», nemlig vikingtiden.

Norge ble delt inn i herreder (kommuner) i 1837. Brannvesen, skolevesen, fattigomsorg og veibygging ble viktige kommunale oppgaver. De eldste gjenværende kommunehusene i Vestfold er Tjølling, Sande og Andebu, alle fra tidlig 1900-tallet. Dette er staslige og vakre kommunehus.

Maleri av tre barn med flagg.

17. mai 1888 i Wetlesen-familiens bakgård, Kongens gate i Sandefjord. Maleri av William Wetlesen.

Samfunnsutvikling

Seilskutetida fortsatte gjennom hele 1800-tallet. I Vestfold var det både små og store redere. Langs kysten eide «bonderedere» skip og seilte med varer til og fra kontinentet, særlig England. Hjemme tok kvinner og barn hånd om gården. Disse gårdene kjennetegnes av at husene var større og finere enn gårdens størrelse tilsa, fordi inntekten fra sjøfarten ga mulighet til det.

På slutten av 1800-tallet begynte man å ta i bruk damp. For seilskutebyer som Svelvik og Holmestrand innebar dette slutten på en epoke. Larvik overtok det meste av trelasthandelen. De siste tyve årene av 1800-tallet var preget av økonomisk nedgang for nordre del av fylket. Tønsberg, Sandefjord og Larvik ble de nye skipsfartbyene.

Maleri av fjell og fjord

Holmestrand malt av John William Edy. Edy var en engelsk tegner og maler som reiste rundt i Norge sommeren år 1800. Maleriene ble utgitt i boka «Picturesque Scenery of Norway» i 1820.

Tønsberg Reperbane ble etablert i 1796. Her ble det laget tauverk. På Berger i Svelvik ble det etablert tekstilfabrikk i 1881. Det var tobakksfabrikker, meierier og bryggerier i hver eneste by. Grans bryggeri i Sandefjord, etablert i 1899, er det eneste gjenværende bryggeriet.

Landbruket gjennomgikk en rivende utvikling i løpet av 1800-tallet og ble også industrialisert. Endringene bestod i: 
Utskifting av jord slik at gårdenes eiendom ble mer samlet.
Man begynte med vekselbruk og plantet ikke samme vekster på en åker to år på rad.
Landbruksskoler ble opprettet. Landets første lå på Semb i Borre og var privatdrevet av Jacob Sverdrup. Nye maskiner som treskeverk, slåmaskin, såmaskin og gjødselspreder ble tatt i bruk.Dyrene ble avlet mer bevisst på dyrene slik at de ga mer melk, kjøtt osv. Kraftfôr kom i bruk.

"En skipperbolig paa Nøtterland i nærheten av Tønsberg" malt av Jacob Munch i 1822. Bildet er en sjelden kilde til hvordan det så ut i Vestfold på begynnelsen av 1800-tallet. Foto: Jan Haug, De kongelige samlinger.

Økt velstand

Økt økonomisk velstand i Norge førte til en noe større «overklasse» enn tidligere. Mange kom til Vestfold som turister. Allerede i 1837 ble Sandefjord Bad anlagt. Det var kurbad i samtlige vestfoldbyer, men Sandefjord og Larvik kurbad ble regnet som de ypperste i Norden. I tillegg kom det turister til bade- og kysthotell langs hele kysten. På Tjøme vokste det på slutten av 1800-tallet frem pensjonater som tok i mot turister. Turistene ankom først og fremst med båt.

Grevskapsbanen stod ferdig i 1881. Dermed fikk Vestfold mange nye stasjonsbyer, slik som Sande, Skoppum og Stokke. På disse tettstedene ble det lagt viktige institusjoner som meierier, kornmagasin og kommunehus.

Svart-hvittbilde av tog og stasjon.

Stokke stasjon 1920. Stasjonen ligger til høyre og Stokke herredshus til venstre. Fotograf ukjent.

Levekår

På 1800-tallet var det fremdeles stor forskjell på folk. Det var få velferdsordninger om man ble rammet av sykdom eller ulykke. Man var avhengig av familien for å overleve. Å havne på fattighuset var en stor skam.

Folk fikk i større grad inntekt fra industri og sjøfart og ble mindre knyttet til landbruket. Husmannsplasser ble lagt ned, og det utviklet seg en arbeiderklasse med arbeid i industrien. Mulighetene for arbeid her hjemme gjorde at det var ganske lite utvandring til Amerika fra Vestfold sammenlignet med resten av landet.

Gammelt svart-hvittbilde av en eldre mann som står ved en hesje utenfor et hvitt hus.

Bildetekst: Peder Olav Hansen var den siste som drev husmannsplassen Øvre Myra i Sandefjord. Øvre Myra eies nå av Sandar Historielag og Foreningen Gamle Sandefjord. Du kan både besøke og leie stedet. Foto: Henrik Sandberg (1965).

I 1827 kom det en skolelov som slo fast at skoletiden var minst to måneder. Barna måtte lære å lese, regne og skrive og læres opp i kristendom. Det vanlige var omgangsskole hvor læreren reiste rundt og underviste på gårdene. Først i 1860 påbød ny skolelov at det skulle være fastskole i sognene, og de første skolene i Vestfold kommer på denne tiden.

Kvinners rettigheter fikk økt oppmerksomhet utover 1800-tallet. Dette gjaldt retten til å stemme, retten til å ta utdanning, retten til å ha fast lønnet arbeid og retten til å eie egen eiendom selv om man var gift. I Horten ble det dannet en kvinnelig diskusjonsforening i 1896. Den er landets eldste diskusjonsforening. Formålet var å lære kvinner å diskutere og ta ordet i forsamlinger. Foreningen var medvirkende til at kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913. Foreningen finnes fortsatt.

Folketro og religion

Troen på de underjordiske holdt seg langt utpå 1800-tallet. Livet var preget av at det fantes makter man skulle passe seg for og «holde seg inne med». Forestillingen om Huldra ser ut til å ha vært sterk overalt i Vestfold. Stedsnavn som inneholder ordet ula, som for eksempel Ulehølet i Ramnes og Stokke, betyr huldrehølet, altså et sted der huldra holdt til.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste det frem flere religiøse lekmannsbevegelser som reaksjon på kirkens autoritet. Den viktigste var haugianerbevegelsen, oppkalt etter Hans Nilsen Hauge. Bevegelsen fikk stort omfang og har satt synlige avtrykk i Vestfold. Med haugianerne kom også kvinnene aktivt med i organisert liv utenfor hjemmet. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn var haugianernes etterkommere. Mange av kirkene deres står fremdeles i flere bygder i Vestfold, selv om noen har fått annen bruk. Kirkesamfunnet står fortsatt sterkt i Vestfold.

Pionerene

Colin Archer var Norges fremste båtkonstruktør på slutten av 1800-tallet. Han utviklet en ny konstruksjonsmetode for fartøyer som skulle tåle vanskelige seilingsforhold. Han er mest kjent for redningsskøytene han konstruerte 1893–1909 og for polarskipet Fram. Colin Archer var født og døde på Tollerodden i Larvik.

Her kan du lese mer om Tollerodden.

Svend Foyn regnes som grunnleggeren av den moderne hvalfangsten. Foyn tok i bruk både dampbåter og granatharpun på 1860-tallet. Dermed mangedoblet han fangsten. Flere bygninger i Tønsberg er oppført av ham. Han bygde arbeiderboliger for sine ansatte og kapell for deres vel og ve. Fødehuset hans er Nedre Langgate 19 i Tønsberg.

Carl Anton Larsen var skippersønn fra Østre Halsen utenfor Larvik. Som mange unge menn langs kysten, dro han tidlig til sjøs og ble skipsfører og hvalfanger. På slutten av 1800-tallet drev han fangst på nebbhval i Nord-Atlanteren. Vestfold var ledende i denne næringen. Larsen var leder for flere antarktisekspedisjoner som resulterte i geografiske og vitenskapelige oppdagelser og banet vei for etableringen av hvalfangstnæringen i Sørishavet. Larsen var en pioner for fangst i sør og etablerte fangststasjon i Grytviken på Sør-Georgia (kalt øya på folkemunne) i 1904.

Colin Archers hus på Tollerodden. Hagen med grønne plener, grusganger og store eiketrær i forgrunnen.

Colin Archers barndomshjem på Tollerodden i Larvik. Foto: Anitra Fossum.

Velferdssamfunnet 1900-tallet

Unionsoppløsning, krig og gjenreising preget 1900-tallet. Hvalfangsteventyret ga Vestfold tidenes økonomiske vekst.

Styre og stell

7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst, og at kong Oscar II hadde opphørt å virke som norsk konge. De fleste trodde at svenskene ville gå til krig mot Norge for å opprettholde unionen. Det var militær aktivitet flere steder i fylket. Den norske hovedbasen for marinen var så godt som flyttet fra Horten til Melsomvik. Krig ble unngått, og Norge var en egen nasjon.

Svarthvittbilde av fjord og bebyggelse på land. Flere skip på sjøen.

Bildetekst: Sommeren 1905. Marineflåten utenfor Melsomvik. Bildet finnes hos Stokke bibliotek.

Første verdenskrig rammet skipsfarten og dermed Vestfold særlig hardt. Skip og mannskap fikk merke krigen. Mange tjente imidlertid gode penger på å frakte varer i krigsårene. Det ble dannet aksjeselskaper samtidig som frakt- og skipsprisene bare steg. Spekulasjon i skipsaksjer grep om seg, og mange tjente seg rike i en fei. Sandefjord ble den byen i Norge med høyest gjennomsnittsinntekt og formue. Rikdommen ble synlig for alle gjennom nye, elegante villaer. Mange av de storslåtte villaene i Åsen i Sandefjord er fra denne tiden.

Det offentlige fikk større oppgaver og begynte å styre boligbebyggelsen. Apenes i Horten er et tidstypisk, planlagt boligområde for ansatte i Marinen. Det er tegnet av Morgenstierne og Eide i 1917. Teie haveby på Nøtterøy, planlagt i 1921, er også et tidlig regulert område. Det er anlagt slik at folk kunne bo i egne hus og dyrke egne grønnsaker i hagen.

Hvalfangsteventyret

Hvalfangsten fikk stor betydning for utvikling av næringslivet og økonomien i Vestfold. Fra slutten av 1800-tallet ble den moderne norske fangsten etablert av forretningsmenn og hvalfangstselskaper fra Tønsberg til Larvik i søndre Vestfold. Mannskapene på hvalbåter, landstasjonene og de flytende kokeriene var også hovedsakelig fra søndre Vestfold.

Fra 1925 ble hvalfangsten industrialisert. Tidligere hadde man dratt hvalene til land for videreforedling. Men nå ble flytende kokerier tatt i bruk. Dette var flytende fabrikker hvor hele hvalen ble utnyttet. Hvalolje ble brukt som basis for maling- og lakkprodukter og var en forutsetning for etableringen av Jotun fabrikker i Sandefjord i 1928.

Maleri med båt, folk og hval.

Å flense hval var hardt arbeid. Dette unike maleriet viser flensing på 1920-tallet på Whalers Bay i Antarktis. Maleri av Karl Johannes Andreas Adam Dørnberger. Han var selv fra Nøtterøy. Kilde: Hvalfangstmuseet.

«Gullkysten» kaltes Vestfold på midten av 1900-tallet. Hvalfangsten resulterte i enkelte svært velstående redere, som Anders Jahre, men ga først og fremst arbeid og økonomisk velstand til mange andre. En hvalskytter kunne bygge seg et hus for det han tjente på en sesong. Hvalfangerne tok med seg eksotiske varer som Las Palmas-dukker og hermetisk frukt fra Cape Town. For folk i søndre Vestfold var disse byene og «Øya» (Sør-Georgia) nærmere enn mange norske byer. Mennene var borte store deler av året, kvinnene var alene med barn og hus.

Fangsten var en rovdrift på hvalen. På femtitallet tallet forsøkte man å regulere dette uten hell. Hvalfangseventyret var over på slutten av sekstitallet. Da var havet nærmest tømt.

Her kan du se en film om Anders Jahres bolig Midtåsen. (youtube.no)

Her kan du lese mer om hvalfangsten (hvalfangstmuseet.no)

Svarthvittbilde av liten gutt og voksen mann. Mannen sitter utenfor et hus. Gutten kommer mot ham.

Våren 1953. Hvalfangeren Rudolf Hansen fra Stokke har nettopp kommet hjem fra «Øya» og sitter på trappa til uthuset for å hilse på sønnen sin. Men sønnen kjenner ham ikke igjen og har smågrus i hånda som han kaster på mannen. Mange «hvalungær» kjenner seg nok igjen i dette bildet. Foto: privat (Siv Abrahamsen).

Andre verdenskrig

For mange vestfoldinger startet krigen i september 1939 da Tyskland tok Polen. Norske sjøfolk kom seg ikke hjem, og mange ble tatt til fange. Det var to hovedgrunner til at Hitler tok Norge. Tyske krigsskip skulle enkelt kunne gå ut i Atlanterhavet. I tillegg var det viktig å få kontroll over eksport av svensk jernmalm som ble skipet ut over Narvik. Jernmalm var viktig for den tyske våpenindustrien. Tyskerne tok fylkets militære forsvarsanlegg ved Oslofjorden. Først ble Karljohansvern tatt. Deretter Bolærne. Den tyske byggevirksomheten, oftest utført av sovjetiske krigsfanger, var omfattende i Vestfold. Det tyske nærværet var del av hverdagen for folk langs kysten.

Her kan du lese flere artikler om andre verdenskrig i Vestfold

Den kalde krigen

Etter andre verdenskrig ble Norge en del av NATO. Den kalde krigen var preget av det spente forholdet mellom øst og vest, oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger.

I 1952 ble det vedtatt at det skulle bygges flyplass for det norske luftforsvaret på Torp. Anlegget ble bygd av midler fra NATO og stod ferdig i 1953. Torp militære flyplass har både fjellanlegg som kunne fungere som operasjonssentral ved et sovjetisk angrep, og bygninger godkjent for lagring av atomvåpen. Samtlige kystfort og kystanlegg, som Bolærne, Mågerø, Karljohansvern, Folehavna, Stavern og Oddane fort ble rustet opp i tilfelle krig.

Her kan du lese mer om Karljohansvern.

Her kan du lese mer om Fredriksvern i Stavern.

Her kan du lese mer om Oddane fort.

Landbruket

Kunstgjødsel, slåmaskiner, treskeverk og traktor - nyvinningene innen landbruket var enorme. I tillegg endret selve produksjonen seg, og etter krigen begynte man i mye større grad å dyrke grønnsaker. Vestfold hadde svært mange setre på begynnelsen av århundret, særlig i Lågendalen. I Lardal alene fantes rundt 90 setrer. Alle var nedlagt rundt 1970.

Svarthvittbilde fra setervoll med en bygning, to mannfolk hvorav én spiller trekkspill og ung gutt.
Lauvhaugsetra i Lardal ca 1940. Trekkspell og røykepause. Gjengitt med tillatelse fra Tor Bjørvik.

Hvordan hadde folk det?

På begynnelsen av 1900-tallet var det fremdeles stor forskjell på folk. Mange var fattige, sultet og bodde kummerlig. Enkelte sosialpolitiske tiltak ble innført på begynnelsen av århundret, men utviklingen skjøt først fart etter andre verdenskrig. Barnetrygd, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og allmenn alderstrygd ble innført i rask rekkefølge.

Velferdsstaten ga trygghet og sikkerhet mot sykdom og ulykker som tidligere kunne ramme enkeltmennesker hardt. Samtidig fikk folk mer ferie og fritid. Dette skulle gi dem et sunnere liv. Ski og ryggsekk ble typiske norske forbruksvarer, og idrett ble en massebevegelse. Forsamlingslokaler, kino og andre møteplasser er viktige minner om økt fritid for hele befolkningen. Fra 1930-tallet og fremover fikk mange vanlige folk bil, hvitevarer, grammofon og radio.

Ved tusenårskiftet var den første generasjonen – kanskje noensinne – som aldri hadde opplevd krig, godt voksne. Den digitale revolusjon kjennetegner slutten av 1900-tallet. Folk har god økonomi, og fritid og reiser er en naturlig del av livet.

Svarthvittbilde av hopprenn med hopper i svevet og folk på sletta.

"Da satte Guttorm bakkerekord!" Hopprenn i Dyrdalsbakken på Berger i Svelvik på slutten av 1950-tallet. Idrettsarrangementer trakk mange tilskuere før fjernsynets tid. Fotografiet tilhører Berger museum.

 

 

 

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?