Kompetanse som blir brukt!

Fagskoleutdanning i helse, aldring og aktiv omsorg.
I juni 2017 fullførte Katarzyna (Kasia) Boksa fagskoleutdanning i helse, aldring og aktiv omsorg.

Nå - snart ett år etter - var vi nysgjerrige på hvilke erfaringer hun har gjort seg og på hva fagskoleutdanning og den økte kompetansen har betydd. Vi tok turen til hjemmetjenesten i Tønsberg kommune for en prat med Kasia og lederen hennes, Monica Dalseth. Der møtte vi to entusiastiske og samstemte kollegaer som understreket at fagskoleutdanning er nyttig for både den enkelte og for arbeidsplassen.

Kasia, hva var bakgrunnen for at du søkte fagskoleutdanning?
«Jeg jobbet som hjemmehjelp fram til 2006 og ble hjelpepleier i 2008. Etter hvert følte jeg behov for faglig påfyll og søkte på fagskolen i 2015, på studiet helse, aldring og aktiv omsorg. Jeg ble ferdig i juni 2017 – det har jeg ikke angret på, men det var en krevende prosess!»

Hvordan greide du det?
«Med god planlegging, god støtte både hjemme og på arbeidsplassen. Folk var villige til å bytte vakter, og etter hvert fikk jeg dekket en del vakter i forbindelse med skoledager. Det hjalp! Støtte fra ledelsen har betydd mye, ikke bare faglig og med hensyn til tilrettelegging, men også personlig, en «klapp på skulderen», at lederen brydde seg om hvordan det gikk og oppmuntret meg. Særlig var det viktig da jeg gjennomførte utviklingsarbeidet mitt.»
Monica utdyper: «Jeg var fagleder da Kasia var under utdanning, og så det som min hovedoppgave å forankre utviklingsarbeidet på arbeidsplassen, og gjøre det til noe som sonen ønsket og hadde behov for.» Kaisa fortsetter: «Det hadde også stor betydning at vi hadde gode lærere som fulgte opp med støtte og veiledning gjennom hele utdanningen.»

Hva gikk utviklingsarbeidet ut på?
«Utdanningen inneholdt 10 uker praksis, som jeg gjennomførte som utviklingsarbeid på min egen arbeidsplass. Da slapp jeg å søke permisjon, og jeg kunne bidra til forbedring innenfor et avgrenset område. Det var som å vinne i lotto da vi landet temaet for utviklingsarbeidet!  Kort dreide det seg om å implementere MUST (Malnutrition Universal Screening Tool) i den daglige praksisen, om å lage gode rutiner for å fange opp de pasientene som er i risiko for underernæring. Men så dukket jo spørsmålet opp – «Hva videre?» Vi avdekket jo behov for tiltak. Det gikk jeg videre med i fordypningsoppgaven min.»

«For arbeidsplassen var også dette veldig bra», skyter Monica inn. Det var et område det var nødvendig å gjøre noe med. Snakk om full uttelling - det var en vinn – vinn- situasjon! Kasia fikk utfordringer innenfor et felt hun brenner for, og arbeidsplassen fikk utviklet gode rutiner for oppfølging av ernæring hos pasientene og økt fokus på ernæring blant personalet. Og når du skal undervise andre, da må du iallfall kunne det godt selv!»

Kasia fortsetter: «Ja, jeg måtte hente en del kunnskap fra bøker, og lærte at jeg må ta hensyn til hvem jeg snakker til, respektere synspunkter, at det fungerte bedre med undervisning i små grupper enn i store. Da var det lettere for deltagerne å ta ordet og si hva de mente.»

Hva har fagskoleutdanningen betydd for deg og yrkesutøvelsen din?
«Rent faglig har det betydd mye. Det betyr mestring og fravær av tilfeldigheter. Med det mener jeg at jeg kan underbygge faglig de vurderingene og beslutningene jeg tar, jeg tenker kunnskapsbasert og jobber ut fra det. Personlig har jeg vokst enormt, den faglige tryggheten gjør at jeg i mye større grad enn før tør å ta ordet i ulike sammenhenger og si fra om forhold jeg mener at vi bør gjøre noe med, eller gjøre annerledes. Gjennom å kommunisere med medstudenter – gruppearbeid – erfarte jeg også hvor mye jeg kan lære av andre. Jeg har blitt ydmyk i forhold til kunnskap – Jeg fortsetter å lære, oppdaterer meg gjennom fagbøker og jeg bruker nettet.»

Vi spør Monica hvilken betydning det har for fagmiljøet på arbeidsplassen å ha ansatte med fagskoleutdanning?
«Det tilfører kunnskap til arbeidsplassen. Det blir faktisk implementert noe som ikke var der fra før. Hjemmesykepleien favner også bredt, alle kan ikke ha like mye kunnskap om alt. Det er viktig å ha ressurspersoner som kan mye om enkelte områder – slik sett er fagskolestudentenes utviklingsarbeid veldig nyttige for arbeidsplassen. Helsefagarbeiderne får brukt spisskompetanse som de har utviklet, f.eks. har vi en som har tatt demens og alderspsykiatri, og som nå deltar i demensnettverket. En som er student nå, gjør et utviklingsarbeid knyttet til fall og fallforebygging. Hun er tenkt inn i et tilsvarende nettverk rettet mot nettopp fallforebygging. Dette bidrar til å løfte yrkesgruppa generelt. Kasia er jo en av dem som kan mest om ernæring her nå. Kasia bekrefter: «Jeg opplever at alle kollegaer, både sykepleiere og helsefagarbeidere, bruker meg og setter pris på å ha en å spørre!»

Helt til slutt Kasia – vil du anbefale andre å ta fagskoleutdanning?
«Ja! Det var en grunn for at jeg valgte dette yrket – interessen for å gjøre noe for andre. Et ønske om å jobbe faglig forsvarlig, ha et faglig grunnlag for å hjelpe eller støtte dem det gjelder. Jeg har ikke utviklet meg bare faglig – men også som menneske – det å tørre å stå fram og argumentere faglig når jeg mener at «dette burde vi gjort annerledes».

Monica bekrefter det Kasia forteller: «Kasia har alltid vært veldig dyktig. Men hun har blitt enda tryggere til å ta ordet og framlegge faglige argumenter. Som en konsekvens av utviklingsarbeidet er Kasia nå med i et læringsnettverk i regi av pasientsikkerhetsprogrammet, og bidrar til en tiltakspakke som vi jobber med knyttet til ernæring.» Monica forteller videre at hjemmetjenesten i Tønsberg kommune har blitt omorganisert. Fire soner har blitt til seks, og både Monica og Kasia arbeider nå i en annen sone enn den Kasia gjennomførte utviklingsarbeidet sitt i. Monica ser på dette som en mulighet til spre erfaringene og kompetansen fra Kasias utviklingsarbeid. «Den utfordringen tar du vel Kasia!» avslutter hun.